Den lille urett

 tilgi dem ikke, for de vet ikke hva de gjør…

Salgsrekord.
I årsberetningen for Trafikketaten for 2008 leser vi på side 12:

“Salgsinntektene kom opp i 293,5 millioner. Det var en økning på 24,6 millioner fra året før. Det positive budsjettavviket skyldes flere forhold. Det er ilagt et høyere antall gebyr og tilleggsavgifter enn budsjettert”.
Hele 290 004 ganger leverte etatens “selgere” sine tjenester i form av en gul plaststrimmel i løpet av fjoråret – nesten 10% over budsjett! Jeg var nok i fjor en av etatens beste kunder og vil med denne artikkelen ta min del av æren for at etaten for første gang klarte å runde 290’000 ileggelser. Jeg fikk også langt flere gebyr enn budsjettert. Men som kunde er jeg nok ikke like positiv til det store budsjettavviket.

Store servicemessige fordeler for publikum.
“Serviceetaten” har også klart å produsere sine tjenester svært rimelig. Levering av deres bestselger, på folkemunne kalt bot, kostet etaten i 2008 bare kr. 187 per stk, 13% mindre enn budsjettert. Noe av årsaken til denne forbedringen skryter etaten av på side 21:

 “De tidligere håndskrevne parkeringsgebyrene er nå helt avløst av maskinelt utskrevne ileggelser. Overgangen har ført til økonomisk innsparing og store servicemessige fordeler for publikum”.
Hvordan de har målt disse “store servicemessige fordelene” sies det ikke noe om. Fra andre servicebedrifter mottar man ofte rabatter eller andre små påskjønnelser dersom man avsetter noen minutter for å delta i en kundeundersøkelse. Men slike tiltak har jeg som gul(l)kunde ikke registrert fra etatens markedsavdeling.

Voldsom effektivisering.
En annen forklaring på de enestående økonomiske resultatene finner vi på side 17. Etaten har “forbedret brevene som sendes i forbindelse med klagebehandling“. Mer bruk av standardformuleringer har halvert tiden etaten bruker på å fastslå rimeligheten til sine egne avgjørelser fra 24 til 12 dager. En oppvakt leser vil sikkert lure på hvilken effekt dette har hatt for de som har benyttet seg av Trafikketatens moderne digitale klagemur. Jeg har undersøkt tidligere årsrapporter og kan fortelle at antall kunder som har klaget i de senere årene har ligget omtrent uendret på 5%. Samtidig har medholdsprosenten bare gått én vei…nedover. I 2005 fikk 49% medhold, i 2006 var det 34% i 2007 var tallet bare 27% og effekten av siste års voldsomt reduserte behandlingstid er…ikke lenger oppgitt!

Trafikketatens direktør, Per Morstad, må være en stolt mann. Det finnes neppe mange virksomheter som kan skryte av like stor salgsøkning, reduserte “varekostnader”, store servicemessige fordeler for kundene og halvert klagebehandlingstid. Summen av alle disse strålende delresultatene er et rekordoverskudd på hele 151 millioner. En økning på hele 19% sammenlignet med fjoråret – vi gratulerer!

Et takknemlig selgeryrke?

Det er vel neppe denne tettsittende uniformen som får noen til å velge dette serviceyrket.

En kan ikke bli annet enn imponert over slike resultater ikke minst når årsrapporten opplyser om at antall ansatte og årsverk er redusert fra fjoråret. Om årsaken til dette opplyses det på side 5 at det har vært vanskelig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft til enkelte fagstillinger – noe jeg godt kan forstå. I hvilken grad etaten tidligere har rekruttert kvalifisert arbeidskraft sier årsberetningen ikke noe om. Men det hemmer tydeligvis ikke salgsutviklingen. Året før brukte etaten tilsammen “imponerende” 225’000,- på å utdanne 15 mennesker uten andre faglige forkunnskaper enn førerkort til å inngå i etatens selgerkorps. Denne yrkesutdanningen* tar det hele 10 dager å gjennomføre før aspirantene kan ikle seg den påkrevde uniformen. Så sendes de ut blant byens borgere for, med lovens velsignelse, å utøve et virke som heltidsdommer med spesialfordypning i parkeringsrett. Men jeg misunner dem ikke dette yrket. Det finnes knapt noen mindre takknemlig oppgave enn daglig å bli trakassert av enkelte bøllete trafikanter som i steden for et gebyr heller hadde fortjent en samfunnsstraff som trafikkbetjent. En grunnlønn på såvidt over 200’000,- må nok oppleves som en kronisk finanskrise. Med et sykefravær på over 10% konkurerer nok etaten om flere norgesrekorder. Ikke skyld på fotsoldatene – de gjør sikkert så godt de kan, noe som har skremt enhver bilist som har bodd i byen en stund.
*(Etter kritikk for dette utsagnet må jeg presisere at aspirantene det første halve året ikke går ut på egenhånd, men sammen med en mer erfaren betjent som fikk sine 10 dager med teoretisk utdanning flere år tidligere. Først etter et halvt år og skriflige prøver blir aspriantene fullverdige betjenter. Det holdes også en til tre dagers etterutdannelseskurs i ny og ne – når Trafikketaten føler de har råd og tid. Uten sammenligning forøvrig så får en konduktør i NSB vesentlig lengre både teoretisk og praktisk opplæring, bedre lønn og sikkert finere uniform.)
 

Dette leder meg inn på en hendelse for mange år siden som garantert har medvirket til at jeg idag skriver denne artikkelen.

Endrer det lille ordet “ikke” på skiltets betydning? Skilttolkning er vanskelig - kanskje et 10 dagers kurs er i snaueste laget?

Jeg transporterer da ingen varer?
Mitt kundeforhold hos etaten startet den 27. april 1989 da jeg fikk en gammeldags blå postgiro for å ha parkert inne i Sehesteds gate. Gata var merket med ett av byens mer sjeldne skilt – ” 306.1 Forbudt for motorvogn”. Skiltet hadde imidlertid et underskilt der det sto “Gjelder varetransport“. Jeg skulle i et møte – så jeg parkerte bak dette skiltet. Da jeg kom tilbake møtte jeg en av etatens selgere som var i ferd med å levere sine tjenester til frontruta på bilen min. Jeg spurte ham om hva som gjorde meg fortjent til denne leveringen hvorpå han pekte på skilt 306.1. “Men jeg transporterer da ingen varer ” repliserte jeg. Betjenten klødde seg litt i hodet men mente at det nok var motsatt – bare de som leverer varer har lov å stå der. Men skulle det ikke stått “Gjelder IKKE varetransport” på underskiltet? Vel – han var noe usikker på skiltets eksakte betdydning men svarte – “vi har alltids skrevet bøter her” så jeg måtte bare ta imot denne boten og klage – så ville jeg muligens få igjen pengene siden! “Dumlydig” som jeg var, betalte jeg gebyret og skrev et hyggelig brev hvor jeg forklarte at skiltet nok måtte være feil og at jeg derfor ønsket å heve kjøpet.

“Skiltingen anses som tilfredstillende.” !?
Etter mange uker – lenge etter at jeg hadde betalt for kommunens feilskilting fikk jeg AVSLAG (klikk her)! Førstesekretæren beklaget å måtte meddele om at de ikke kunne frafalle parkeringsgebyret. Hun skrev videre at “Skiltingen anses som tilfredstillende”. Dersom jeg ønsket kunne jeg klage inn gebyrileggelsen for forhørsretten. Selv om skiltingen sikkert virket svært tilfredstillende for etaten følte jeg meg ikke videre tilfredstilt og ba dem derfor oversende saken til forhørsretten. En drøy måned senere fikk jeg imidlertid et nytt brev (klikk her) hvor den samme sekretæren beklaget at det hadde “oppstått en feil i saken”. Noen måneder senere fikk jeg også pengene tilbake – uten renter og unnskyldning. Det hører med til historien at jeg var litt stolt hver gang jeg kjørte forbi det nymalte underskiltet med ordet “ikke” på rett plass. Jeg hadde bidratt til at mine medborgere ble spart for ekstra parkeringsskatt. Hva som skjedde med alle andre som “alltids” hadde fått gebyrer på dette stedet vet jeg ingenting om.

 

Klar oppmerking? To eller tre ”handikapplasser”? Fremstår oppmerkingen som en ”særskilt avgrensning” eller ikke?

Friplass eller parkeringsfelle? 

Jeg tenkte ikke noe mer over dette før en dag i februar ifjor. Etter en av de utallige omskiltingene i nærheten av der jeg bor hadde det oppstått en gratis parkeringsplass!

Skiltingen var imidlertid noe uklar så for ordens skyld sjekket jeg skiltforskriften som ligger på nettet. Der sto det at skiltet bare gjelder frem til neste parkeringsskilt dersom det ikke står på eller ved et “særskilt avgrenset område”. Dette området så jo helt klart særskilt avgrenset ut og det umerkede området lignet ikke mye på en handikapplass. Skulle jeg ta feil ville sikkert Trafikketaten innse at det ikke er rimelig at jeg skal betale for denne uklarheten. Men neste morgen fikk jeg oppleve etatens “store servicemessige fordel” – den nye gule plaststrimmelen. Skilting og merking var jo litt uklare så jeg regnet med at selgeren, i mangel av kunder kl 00.20 fant det opportunt å overselge sin tjeneste i håp om at jeg ville like deres nye gule strimmel. Men selv ikke denne plaststrimmelen tilfredstilte meg noe særlig så jeg sendte straks en klage – via etatens velfungerende WEB-grensesnitt. Fint at det har blitt så lettvint å returnere uønskede leveranser innen angrefristen på 3 uker tenkte jeg.  

Som jusstudent har jeg lett tilgang til spesiallitteratur så jeg lånte også de to bøkene som finnes om parkeringsrett. Den eldste mente at skiltet forsåvidt gjaldt frem til neste skilt men skrev: “Der oppmerking først er gjort, må alle plasser oppmerkes. Noe annet vil være å føre trafikanter bak lyset“. Trafikketatens “bibel” (Parkeringsrett, utgitt av paraplyorganisasjonen NorPark) skriver på side 216: “Imidlertid er det klart at det må fremtre som en merket plass. I motsatt fall vil det bli etablert en «friplass»”.

I min klage siterte jeg ikke teksten i bøkene eller den relevante skiltbestemmelsen men oppga bare at jeg hadde parkert utenfor “handikapplassene”. Jeg må innrømme at jeg gjorde dette for å teste om etaten “behandler” klagene noe grundigere enn sist. Jeg utformet derfor klagen slik jeg mener “menigmann” muligens ville klaget uten å ha flere kilo med jussbøker i bokhylla. Med måten skiltene og merkingen var anbrakt på fremsto plassen som en ren felle – men heldigvis en “ufarlig felle” tenkte jeg. Samtidig fortsatte jeg å parkere på denne plassen de gangene ikke noen andre var gått i kommunens felle.

Sviktende folkehelse eller enda en salgskampanje. En av de mange feilskiltingene i Thor Olsensgate - her med hele 14 HC-plasser!

Gode naboer
En dag ble jeg kontaktet av en nabo idet jeg var i ferd med å parkere bilen min på denne plassen. Jeg måtte ikke parkere der for de “parkomane” skrev bøter på stedet! Jeg forklarte ham at jeg hadde sjekket reglene og faglitteraturen og at det var fullt lovlig – betjentene (som jeg kaller dem) var nok ikke klar over regelverket – skilting og merking var jo ikke helt klare. Saksbehandlerne slår sikkert opp i “parkeringsbibelen” og ettergir gebyrene. Hyggelig å ha gode naboer som bryr seg tenkte jeg og gav ham mitt navn og telefonnummer – i tilfelle han skulle få avslag på sin klage.

Déjà vu.
Mens jeg ventet på svar på min klage fikk jeg i alt 2 nye gebyrer – fra 2 ulike betjenter. En dag møtte jeg en kvinnelig betjent i ferd med å tukle med vindusviskeren på min gamle Suzuki. Jeg spurte henne om hun ikke syntes skiltingen så ut som en felle. Det var hun enig i men “de pleide å skrive gebyrer her”. De lærer tydeligvis ikke bare å skrive standardfraser tenkte jeg og forklarte henne skiltforskriftens bestemmelse. Men siden hun ikke visste hva skiltforskriften var for noe og ikke fant noen forklaring i etatens brosjyre stolte hun på meg og tok tilbake gebyret. Hun lovte også å informere rett vedkommende slik at oppmerking snarest kunne foretas. Noen ting har da blitt bedre i årenes løp tenkte jeg og så frem til å få svar på min klage.

Kan ikke ta stilling til rimeligheten
Noen dager etter 3 ukersfristen for å betale de eldste gebyrene fikk jeg et brev i posten fra etaten. De kunne ikke gi meg medhold. Dessuten skrev de “fører …har en aktiv undersøkelsesplikt, jfr. vegtrafikkloven §5 1.ledd”. Men i vegtrafikklovens §5 står det ikke at fører har en aktiv undersøkelsesplikt, det står at enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerkinger. Skulle ikke det også innbefatte etatens betjenter og saksbehandlere? Jeg måtte bringe saken inn for tingretten – som ikke kunne ta stilling til rimeligheten av ileggelsen. Lovgiver har funnet ut at det er best å overlate rimelighetsvurderingen i kompetente hender – de stadig mer effektive saksbehandlerne i Trafikketaten. Dessuten brukte brevet en haug med juridiske ord og vendinger så som saksomkostninger og straffeprosess. I klartekst vil nok mange oppfatte dette som et nokså uforståelig etatspråk med følgende budskap: Prøver du deg så skal du få svi!

Denne stamkunden ser ikke særlig fornøyd ut. Hva med å spørre ham om han kan komme på andre servicemessige forbedringer enn overgang til gule plastremser!

 

Jeg er ikke lenger kriminell

Departement og Storting har valgt å effektivisere behandlingen av såkalte “masseovertredelser” som ufarlig parkering i strid med skiltforskriften. Det har blitt avkriminalisert å parkere i strid med både skilt 306.1 og mange andre av bestemmelsene i lovens mest fargerike forskrift. Man har fratatt politiet rutinejobben med å forfølge byens 290’004 nestenkriminelle til betjenter med 10 dagers lynkurs. Deretter overtar saksbehandleren, som sikkert har fått grundig kurs i tekstbehandling, og sammenstiller et brev basert på standardformuleringer. Med et par tastetrykk tar dermed sakbehandleren med endelig virkning stilling til rimeligheten i etatens egne avgjørelser. Trusselen om saksomkostninger og straffeprosess ved eventuell klage inn for tingretten har garantert bidratt til enda større effektivitet. Hvor mange som tør stikke kjepper i hjulene på etatens effektive saksbehandling ved å klage til tingretten sier årsberetningen for 2008 ingenting om.

Salgsfremstøt?

I mellomtiden parkerte jeg bilen min mer eller mindre permanent i denne parkeringsfella som et slags “bøtemiddel”. Jeg påtok meg gebyrene for å skåne mine mer lettlurte naboer. Bare 2 av 3 betjenter skrev gebyrer på dette stedet. Resten har neppe lest bestemmelsene men synes kanskje det ikke det er rimelig at Suzukien min fortjener et gebyr på kr 500,- for å stå i en felle som Trafikketaten selv har konstruert. Jeg tror ikke oppmerkingen er et bevisst salgsfremstøt fra etatens side, men etter den senere tids opplevelser ville det ikke forundre meg om jeg også her tar feil.

Det 10’de gebyret. Her fikk jeg tydelig svar på mitt spørsmål. Enda en stor serviceopplevelse

 

Etter 9 gebyr limte jeg opp en kopi av min klage til tingretten i bilens vindu samt en oppfordring om å merke opp plassen og lese skiltforskriften. Da fikk jeg straks det 10de gebyret hvoretter Trafikketaten jaget meg vekk ved midlertidig å “spraye opp” en handikapplass rundt bilen min.
(Inntil nylig trodde jeg at det var samferdselsetaten som stod for oppmerkingen. Men nei – det er Trafikketaten selv som står for dette. Til oppmerking av denne tredje plassen brukte sikkert Trafikketaten en bærbar sprayboksbasert maskin som koster ca 1300,- og som det tar ca 10 minutter for én mann å merke stedet med (rundt min parkerte bil). Det er fortsatt denne spraymalingen som regulerer stedet over ett år senere. Sprayen kan brukes selv om asfalten ikke er helt tørr. 22. januar var en perfekt dag til slik oppmerking. Men hvorfor Trafikketaten valgte å vente med denne jobben til mai kan man undres over. )

Jeg regnet med at etaten nå hadde lest forskriften og ville oppdage at det igjen hadde “oppstått” en (én?!) feil i saken. Selv om det er vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft er de nok i stand til å finne frem i parkeringsbibelen sin før de oversender saken til retten? Men noen dager senere mottok jeg en tykk konvolutt fra serviceetaten. Deres begrunnelse for å fremme saken lyder: “Trafikketaten er av den oppfatning at angjeldende sted er å anse som en parkeringsplass som er reservert for forflytningshemmede og håndhever stedet i henhold til dette”. På min side anser jeg Trafikketaten for å være urimelig. Det trenger man hverken paragrafer eller øyne for å se – man trenger innsikt.

Er dette bildet tatt den 22. februar kl. 00.20? Kraftig blits? Men hvor har det blitt av dateringen på dette bildet?

Effektiv digital bevisfabrikasjon.

Sammen med saksdokumentene til tingretten mottok jeg et bilde av min Suzuki som Trafikketaten påsto var tatt av den første parkeringen kl. 00.20 en natt i februar. Jeg stusset litt over hvor kraftig blits etaten synes å ha brukt for selv bygningene i bakgrunnen var opplyst som ved høylys dag. Etter nærmere undersøkelser fant jeg ut at Trafikketatens saksbehandlere ikke bare benytter databehandling til å sette sammen standard avslagsbrev, de bruker den også til å fabrikere bevis. Bildet er tatt flere måneder senere fra en parkering som ikke var en del av denne rettsbehandlingen. Men i dokumentlisten til retten er bildet (DOK 3A) oppført med 22.02.2008 og i følgebrevet påstår de også at “Det ble også tatt foto av kjøretøyene (DOK 3 A, B)”.

Bildet av min andre bil og det tredje gebyret. Her er det tydelig ”datostempling”. Legg forøvrig merke til hvordan etaten konsekvent klarer å unngå å få med seg den misvisende bakenforliggende oppmerkingen! Kan muligens tyde på at de har fått opplæring i bevissikring?

I mangel av fotobevis har saksbehandleren lånt et bilde hvor skilt- og snøforhold med litt flaks kunne ligne på forholdene i februar. Om saksbehandleren har fjernet datostemplingen som synes å være automatisk blendet inn på etatens digitale bilder vet jeg ikke. Det er i tilfelle neppe noen vanskelig eller tidkrevende jobb. Men saksbehandleren kan ikke ha sett lyset. Dessuten hadde han sannsynligvis verken tid eller kompetanse til å fikse det – for tid er penger.

Du tar feil – men hva var spørsmålet?

Like før saken skulle opp for retten ville jeg sjekke om Trafikketaten mente det samme ved de feilskiltingene der den aktuelle regelen ikke var til deres fordel. Jeg måtte flytte bilen ca 100 meter for å finne en slik feil. I St. Olavsgate var det en kort skiltstrekning med 3 oppmalte parkometerplasser hvor det tilhørende “552 Parkeringsskiltet/mot avgift” var satt opp i feil ende. Skulle man forstå bestemmelsen slik Trafikketaten gjør så må i det minste de to første plassene være friplasser. Jeg parkerte derfor på den andre plassen uten å betale avgift. Det tok ikke mange timene før jeg var ilagt tilleggsavgift. Svaret på hva etaten mener om enhver feilskilting er åpenbar: “Du tar feil – men hva var spørsmålet?”

Her star 552-Parkerings-skiltet/mot avgift etter 2 3/4 oppmerkede plasser. Må man betale på det tilhørende parkometeret?

 

I retten viste jeg bildet av denne parkeringen og anførte at etaten praktiserte regelen etter eget forgodtbefinnende. Svaret jeg fikk av etatens jurist? Han hadde lest om avgiften i Aftenposten og sjekket registrerete avgifter og parkometre. Jeg kunne ikke ha parkert slik bildet viste – bildet mitt var nok falskt! Nå forstår jeg hvorfor etaten søker etter medarbeidere som må være “fleksible, initiativrike og beslutningsdyktige”. Bevis kan jo overbevise en dommer og må behandles deretter. Men selv Trafikketaten innser sine juridiske begrensninger og prøvde ikke å få meg “dømt” for begge forståelsene av samme bestemmelse. Om de ikke forstår skiltene sine så kan de i det minste regne (1 x 300,- < 10 x 500,-) og har i ettertid ettergitt denne ene tilleggsavgiften med begrunnelsen: En saksbehandlingfeil. De tenkte nok også på salgsbudsjettet på 216’000 gebyrer og 48’000 tilleggsavgifter.

“Etter rettens syn er skiltinga ikkje til å misforstå.”

Tingrettsdommeren som tidligere har jobbet i Vegdirektoratet og skrevet den eldste læreboken i parkeringsrett hadde lite sans for min “sivile ulydighet”. Så selv om han tidligere hadde skrevet “Noe annet vil være å føre trafikanter bak lyset” mente han nå at skiltinga “ikkje er til å misforstå“. Jeg anket til lagmannsretten og Trafikketaten engasjerte kommunens eget advokatkontor. I lagmannsretten vant Trafikketaten en knepen 2-1 seier. Jeg var både sjokkert over lagmannsrettens juridiske resonnoment (som jeg ikke skal komme inn på her) og skuffet over “trekningen” av dommere. Med litt flaks kunne tydeligsvis utfallet blitt det motsatte. Men først etter lagmannsrettens behandling kom jeg til å tenke over at kommuens forståelse av plassen åpenbart måtte være feil. Parkeringsforskriften §9(1) sin bestemmelse om at en må parkere “innenfor oppmerket felt der dette finnes” ville gjøre det umulig for samtlige trafikanter å parkere på området. Plassen var enten en friplass eller en “parkering forbudt”-plass men uansett ikke en “handikapplass”! Dette kunne selv ikke kommuneadvokaten bortfortolke så jeg prøvde meg med en liten anke til Høyesterett. Jeg anførte mitt nyoppdagede “trumfkort” i anken til Høyesterett og ventet spent på kommuneadvokatens tilsvar. Denne svarte – ingenting! Han nevnte ikke bestemmelsen med et ord. Istedet brukte han alle ressurser på å overbevise ankeutvalget at det ikke var noe nytt i min anke og at jeg ikke hadde krav på enda en behandling. Dessuten krevde kommuneadvokaten meg for i alt 15’000,- i saksomkostninger for å sløse tiden deres med altfor omfattende og innholdsløse anker.

Svaret fra Høyesteretts ankeutvalg var ingen stor overraskelse. Jeg tviler på at de har lest en jusstudents anke, de har nok sine egne effektivitetskrav og kan ikke sløse bort tiden på noen smågebyrer. Ankeutvalget finner det “enstemmig klart at anken ikke kan føre frem“. Dermed er jeg dømt til å betale opp mot 30’000,- for etatens mangelfulle oppmerking og venter på nok en gul leveranse fra etaten, men denne gang i posten.

Hjelp! Etatens selgere har parkert! Selv om trafikketaten selv kan vurdere når det er nødvendig å fravike reglene må de vel ikke ubetinget parkere på en livsfarlig måte? Noen regel de ikke har brutt med denne ”forbilledlige” parkeringen?

Siden mitt økonomiske bidrag tydeligvis ikke var nok til at kommuneadvokaten kunne fortelle meg om parkeringsforskriftens §9 ikke gjelder de forflytningshemmede har jeg skrevet et kort men veldig konkret brev til servicebedriften. I følge deres egen serviceerklæring skal skriftlig svar foreligge innen 24 timer når man er tydelig på hva man ønsker svar på. Men hvor lange etatens timer er aner jeg ikke men blir positivt overrasket dersom jeg hører noe fra dem på 24 dager.

Masseforseelser og masseurett.

Selv om vi prøver å parkere lovlig så har de fleste av oss opplevd å bli rammet av et gebyr eller en tilleggsavgift. Uten unntak blir vi litt frustrerte og ofte finner vi en god unnskyldning for at gebyret ikke var fortjent. Vi skulle jo “bare”. Men etter en

Hvorfor sløse 3 sekunder på å kjøre frem 4 meter til og stanse ”lovlig”? Stort salgspress fra ledelsen?

liten stund så innser vi at alle andre også “skal bare”. Vi vet at vi trenger noen som håndhever parkeringsreglene ellers ville fort store deler av byen bli ufremkommelig og trafikkfarlig. Vi forstår at reglene er til for å følges – hadde bare Trafikketaten forstått det samme.

Det er vel og bra at dere skryter av å ha fokus på trafikksikkerhet i deres fine brosjyrer. Men hvorfor må dere på “død og liv” parkere i gatekryss og på fortau også når det ikke er nødvendig? Haster det så mye at dere ikke kan kjøre fire-fem meter lenger bort for å parkere forsvarlig?

Ikke fullt så ille. Men er det noen grunn til å parkere med hjulene oppå fortauet, 2 meter fra der kantsteinen svinger?

Hva med å tenne varsellampene på taket når dere først må bryte forskriftene? Selv om de ikke er så stilige som politiets blålys så tiltrekker de også andres oppmerksomhet om (livs-)faren dere representerer. Etter at jeg nylig tok fotoet over kom betjenten bort til meg og påsto at dere hadde”lov å parkere slik for det hadde politiet sagt“. Jeg vet ikke hva dere har lært på lynkurset men jeg kan fortelle dere at det er feil. Dere kan bare fravike reglene når det er nødvendig eller til vesentlig lettelse av tjenesten. Vurderingen er opp til dere men salgsbudsjettet er ikke en del av denne vurderingen. Selv om dere selv ikke risikerer noe gebyr så risikerer dere å bryte ned den almenne rettsfølelsen – det kan bli dyrt det. Men den kostnaden dukker nok ikke opp i deres årsberetning.

Dobbeltparkering om natten i et vegkryss. Best å slå av alle lys for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet – man kunne jo gå glipp av et ekstra salg?

Klagebehandling innebærer både lovlighetskontroll og rimelighetsvurdering. Når Trafikketaten selv ikke finner tid til å merke opp en ekstra plass og deres “egen” lærebok hevder plassen klart er en “friplass” så burde kanskje tvilen komme tiltalte tilgode? Selv om dere med tilstrekkelig innsats (og litt flaks) likevel klarer å overbevise rettens flertall om at læreboken deres tar feil er det ikke sikkert det er riktig ressursbruk å forfølge noen hundrelapper helt til Høyesterett. Hva med å tenke litt på den faktiske fremkommeligheten til de forflytningshemmede ved å klargøre skiltingen med korrekt oppmerking? Hvorfor ikke avsette en time til å finne frem sprayboksen deres og merke plassen på en forståelig måte i steden for i månedsvis å straffe alle trafikantene som går i fellene deres? Håndhevelse av masseforseelser forsvarer ikke at dere begår masseurett.

Trafikketaten er ikke “kriminell” – desverre.
Flere har spurt meg om hvorfor jeg ennå ikke har anmeldt Trafikketaten for dokumentfalsk. Å fabrikere bevis for retten må jo være “kriminelt”. Hadde det vært så vel. Da hadde saksbehandleren fått sparken og etaten kunne kalt det en enkeltfeil. Men det er nok verre enn som så. Saksbehandleren har nok ikke skjønt hva han har gjort og det har muligens ikke sjefene heller. Beroliget? Når man ikke forstår hva man driver med så er feilen enten et utslag av en “ukultur” eller manglende kompetanse – en systemfeil.

Hadde Trafikketaten forstått og beklaget kunne vi sikkert tilgitt en enkeltfeil, men vi tilgir dem ikke – for de vet ikke hva de gjør.

"Kløktig" parkering når det er ledig på den andre siden av gata??? Er Trafikketaten forflytningshemmet, åndshemmet eller har de rett og slett ingen hemninger? (I følge et interview med etatens direktør Per Morstad i Aften 29/4-09 så skal de bare anvende adgangen til å fravike reglene med "kløkt og varsomhet")

Bare en liten urett? 

Hadde jeg bare hatt en brøkdel av de ressursene som kommunen har til rådighet, tatt meg råd til egen advokat og oppdaget parkeringsforskriftens §9 tidligere så hadde jeg nok kunne snudd dissensen i lagmannsretten. Men det er en mager trøst når man ser at Trafikketaten har ubegrensede økonomiske midler, tilgang på eget advokatkontor og ikke synes å sky noen midler for å hevde sin “rett”. Noen vil mene at selv om etaten måtte ha rett så betyr det ikke at det er rimelig at trafikantene skal betale for Trafikketatens manglende oppmerking – til Trafikketaten.

Jeg er fortsatt overbevist om at rettens avgjørelse er feil (jeg har skrevet en del om det på min jussblogg www.snarvei.no). Men selv om jeg har eller får rett så ville det ikke vært målbart i årsberetningen.

Dessuten kommer neppe Trafikketaten til å ta det særlig tungt – de har jo i høyden begått “en liten urett”?

Sven A. Marti
misfornøyd kunde

Jeg har gjort noen små endringer i artikkelen etter at den første gangen ble publisert i april 2009. Etter dette tidspunktet har jeg brukt over 1000 timer på å forsøke å forstå hva som egentlig har skjedd. Nå tror jeg å ha funnet en av årsakene til at dommerne ikke synes å ha lest mine skriv. Forklaringen virker så utrolig at jeg må trippelsjekke mine oppdagelser før jeg kan skrive fortsettelsen på denne artikkelen. Men den kommer! Følg med!.

Prosesskrivene i “Marti-saken”.

(Oppdatert 23. februar 2012 – Lagt ut prosesskrift av 20.02)

Trafikketaten har to ganger tidligere stevnet meg for domstolene for å nekte å vedta tilsammen 11 ilagte parkeringsgebyr. I denne tråden publiserer jeg prosesskrivene i den tredje rettssaken (den første med meg som initativtaker/saksøker) som er et forsøk på å få innsyn i rettens dokumenter fra de to første sakene.

Et kort resumé av skrivene (slik jeg tolker dem) er gjengitt. Fulltekst av dokumentene fremkommer ved å klikke på de understrekede datoene.

Saken går innad i NorPark under betegnelsen “Marti-saken” og derfor velger jeg dette navnet på denne (første egentlige) Marti-saken. Bakgrunn og kommentarer er av praktiske årsaker lagt i en egen tråd).

• Stevning (13.09.10, saksøker): Jeg vil se følgende 5 dokument og alle journalene. (Klikk her for vedleggene )
• Tilsvar (4.03.11, kommunen): Du har fått se alt og får derfor ikke flere innsyn.
• Saksøker (9.03.11): Det tviler jeg på, dessuten vil jeg ha bekreftet hva de konkrete forsendelsene inneholdt ved å få utlevert papirkopier.
• Kommunen (10.03.11): Du har fått partsinnsyn ”i en helt sjelden grad” og kopi av alt du ønsker. Du misbruker innsynsretten og domstolsordningen. Ikke plag oss noe mer!
• Saksøker (14.03.11): Jeg har ikke fått kopier av disse 5 konkrete dokumentene (men av mange andre). Istedenfor å skrive flere prosesskriv, er det ikke uansett raskere for dere å sende “ny” kopi (så får vi ta den andre diskusjonen ifbm sakskostnader)?
• Kommunen (31.03.11): Vi har nå fremsendt alle dokumentene vi sitter på (som ikke er interne, i 3 esker). Dette inkluderer det som måtte finnes av dokumenter i det du krever innsyn i. Saken er nå gjenstandsløs og må derfor heves. Søksmålet var unødvendig. Vi krever derfor kr 12.000 i saksomkostninger.
• Saksøker (02.04.11): Jeg kan neppe rekonsturere de begjærte forsendelsene utfra disse papirstablene. Jeg ber om 6 “nåler” dere fremsender en “høystakk”. Dette er nærmest sjikane. Søksmålet opprettholdes og jeg krever nå i tillegg en EKSAKT kopi av forsendelsen fra Tingretten til Trafikketaten av 30.11.2009.
• (Follo tingrett i brev til saksøker 27.04.11): Follo tingrett har overtatt saken. Trafikketaten har angivelig sendt deg “3 esker med dokumenter”. Er du enig i at saken nå er gjenstandsløs eller vil du nå evt endre din påstand?
• Saksøker (11.05.11): Nei, kommunens forsendelse innholdt bare ett av de dokumentene jeg ba om. Jeg krever nå e-posten og alle opplysningene fra etatens dokumentjournal (også) utlevert som prosessledende krav.
• Follo tingrett (kjennelse av 30.09.11): Follo tingrett finner at både Oslo tingrett og kommunen har nedlagt et betydelig arbeid i å fremskaffe saksdokumenter til Marti. Det gis derfor ikke innsyn i Oslo tingretts dokumenter/opplysninger eller Trafikketatens telefaksjournaler (som bevis, i forkant av saken). Men siden Martis påstander ikke er åpenbart uriktige fremmes likevel saken.
• Saksøker (31.10.11): Tingretten glemte å ta stilling til krav om utlevering at e-post og journal. Jeg krever dette rettet. Videre anmoder jeg nok engang motparten om å konkretisere sine innsigelser siden dette kan ha betydning for eventuell bevisføring.
• Follo tingrett (kjennelse av 16.12.11): Retten mener tvisteloven ikke åpner for at retten kan gi tilgang til de samme dokumentene som bevis, som samtidig kreves utlevert som krav i søksmålet. Saksøkers begjæring om utlevering at e-post og journal kan således ikke tas til følge.
• (Follo tingrett i brev til saksøkte 21.12.11): Kommunens uttalelse – om mulig med ettersprurt presisering av kommunens innsigelser – imøteses.
• Saksøker (30.01.12): Anke – Jeg mener retten kan og MÅ avgjøre krav om utlevering av dokumentjournal og e-post rettet mot kommunen. Videre mener jeg at Follo tingrett ikke kan ha forsått at innsynskravet mot Oslo tingrett bare gjaldt opplysninger fra dokumentjournalen. Jeg påstår kjennelsene opphevet, subsidiært at bevistilgang gis.
• Kommunen (13.02.12): Prosesskrift: Kommunen har gitt Marti alt han direkte har etterspurt. Kommunen ser ingen grunn til å fortsette å utveksle prosesskriv om det samme temaet. Anketilsvar: Marti fikk i mars tilsendt kopi av alle dokumentene som kommunen sitter med. Anken må derfor forkastes.
• Saksøker (20.02.12): Prosesskrift med bilag til lagmannsretten: Vedlagt bevis for at kommunen ikke har oppfylt kravene og at kommunen sitter med dokumenter de glemte å kopiere i mars. Ankekravet opprettholdes.

Dokument 13 – Blankt ark (mail fra Trafikketaten)

Oppdatert 13. september 2011 – noen mindre endringer

Jeg har stevnet Oslo kommune, Trafikketaten med krav om innsyn i offentlig journal og fem konkrete dokumenter (prosesskrivene ligger i denne tråden). Kravet ble fremsatt etter den andre rettsprosessen hvor ytterligere tre av gebyrene ilagt våren 2008 ble opprettholdt. (For de som mener at saken dreide seg om 11 parkeringsgebyr kan jeg nå opplyse om at bare 5 er opphevet og herved gratulere Trafikketaten med seieren.)

Ankeprosessen i denne andre rettsrunden dreide seg nesten utelukkende om å forsøke å få innsyn i hvilke dokumenter Trafikketaten hadde sendt Oslo tingrett i forkant av rettsmøtet den 26.11.2009. Siden det ikke lyktes å få innsyn i tingrettens dokumenter som et prosessuelt krav (innsyn/kopier etter prosesslovene kan ikke tvangsfullbyrdes) forsøker jeg nå å få innsyn ved hjelp av en separat sak hvor innsyn i dokumentene er selve det materielle kravet (innsyn/kopier etter forvaltningsloven kan tvangsfullbyrdes).

Først etter at anken (som etterhvert utelukkende gjaldt saksbehandlingsfeil) var forkastet av både Borgarting lagmannsrett og Høyesterett, fikk jeg i august 2010 visuelt innsyn i “alle fysiske dokumenter” Trafikketaten mente å sitte med. Jeg ble imidlertid nektet kopier av nyoppdagede dokumenter, journalutskrifter (på et nyoppdaget saksnummer) og en konkret e-post med begrunnelsen at saken nå var avsluttet og at Trafikketaten ikke hadde “anledning til å bruke mer tid utover dette”.

Etter det tredje skriftlige avslaget på rad stevnet jeg Trafikketaten den 13. september 2010 for Oslo tingrett. Oslo tingrett varslet i brev av 26. oktober om at saken ville bli avvist og oppfordret meg til å trekke søksmålet. Tingrettens begrunnelse var at den anså parts- og journalinnsyn for å være underlagt “forvaltningens alminnelige myndighetsutøvelse” slik at en parts krav på innsyn ikke var et “rettskrav i tvisteloven § 1-3s forstand”. Tingretten mente kommunen først måtte treffe et “endelig vedtak” om å nekte innsyn, hvoretter domstolen muligens var kompetent til å overprøve vedtaket.

Jeg takket i brev av 1. november 2010 for rettens “veiledning” men opprettholdt søksmålet uendert. Deretter ettelyste jeg gjentatte ganger en avvisningskjennelse. Først etter en tenkepause på tilsammen nærmere fem måneder forkynte Oslo tingrett søksmålet den 11. februar 2011 for kommunen, opplyste om at tingretten har slettet den sentrale e-posten (dokument 13), for så en måned senere å erkære seg inhabil og overlate saken til Follo tingrett.

Siden saken skal behandles av domstolene vil jeg ikke her og nå komme med mange synspunkter, men forsøke i hovedsak å holde meg til fakta som jeg utdyper/kommenterer i petit. Jeg vil innledningsvis bare kommentere den vanligste innvendingen jeg hører:

Mange mener at jeg henger meg opp i detaljer. Parkeringsbøter er det lov å hisse seg opp over i noen minutter, men etter tre år burde man kunne forholde seg litt mer realistisk til fakta og glemme de irrasjonelle følelsene. Dersom jeg mener at jeg forstår parkeringsretten bedre enn både Trafikketaten og alle dommere, eller at domstolen bevisst skal ha “jukset” med dokumenter i en parkeringssak, så synes jeg å mangle både selvinnsikt og respekt for domstolene og dommerne.

Slike synspunkter støtter jeg fullt ut.

Jeg har aldri hisset meg opp over parkeringsgebyrer i mer enn kanskje fem minutter. Argumentet kommer fra folk som ikke har møtt meg eller ikke har satt seg inn i “Marti-saken” (slik den kalles internt i NorPark). Jeg tror at mine bevisste og gjentatte feilpakeringer samt rolige, direkte og respektløse fremtoning gjør at jeg oppleves som arrogant og at dette muligens provoserer dommerne og enkelte saksbehandlere. Det har i stor grad vært tilsiktet (noe jeg kommer tilbake til ved en senere anledning).

Jeg respekterer mennesker som mennesker og veloverveide synspunkter som nettopp – veloverveide synspunkter. Men jeg ser ingen logisk grunn til å skulle respektere dommere i deres egenskap som dommere (autoritetsrespekt). Jeg respekter imidlertid deres synspunkter i den grad de er veloverveide. Respekt for autoriteters og manglende respekt for “amatørers” synspunkter, ved at man tillegger disse ulik vekt, hemmer en klar og logisk tankerekke. Synspunkter i seg selv blir verken bedre eller dårligere bare fordi de bæres frem av den ene eller andre. Begrunnelsene som bærer deres argumenter er det vesentlige. I takt med at subjektive følelser har gjort seg mer og mer gjeldende har begrunnelsene forsvunnet og (kort-)slutningene blitt stadig mer indirekte, upresise og generaliserende.

Den første som faktisk forsøkte å imøtegå mine argumenter (og ikke bare “meg”) med et fullstendig resonnoment var Trafikkbetjent Helge Ullsand på Facebook. Diskusjonen fikk for første gang frem hele problemstillingen med utgangspunkt i de relevante rettsreglene. All ære til Helge Ullsand som forsøkte å begrunne hvorfor gebyrene skulle være gyldige ved å forsøke å gjennomgå hele resonnomentet og ikke bare drøfte ett moment (oppmerkingens rang) og deretter hoppe rett til konklusjonen (uten å få med seg de resterende leddene i kjeden fra regler til gyldig gebyr). Hadde han i tillegg hatt mot til å innrømme å jobbe i Trafikketaten, kontaktet meg et par måneder tidligere og viderebrakt våre synspunkter til overordnede, hadde det aldri blitt noe behov for den andre rettsrunden eller dette innsynssøksmålet.

Til å begynne med beskyldte jeg motparten og dommere for å ta feil (som alle i enhver rettssak hhv. anke). Men etterhvert som jeg beskyldte dem for å ha gjort enkelte feil med overlegg (jukse) har de objektive argumentene totalt forsvunnet. At jeg beskylder noen for juks er imidlertid (i beste fall) bare et subjektivt argument for ikke å gi innsyn i dokumentene, ikke et objektivt argument.

Også i fortsettelsen vil jeg forsøke å være så saklig, presis og systematisk som overhodet mulig. Dersom alle parter forsøker å legge følelser til side og holde seg til de fysiske dokumentene og den faktiske virkeligheten, tror jeg dette prosjektet er avsluttet om kort tid.

Så tilbake til det tørre
faktum:

Dette innlegget er bygget opp/skrevet i forlengelsen av tråden i Spørrespalten (klikk her for å lese den). Jeg vil ikke publisere enda flere faktiske opplysninger på et forum som bør være forbeholdt generelle spørsmål omkring innsyn og offentlighet (og gjør det derfor her, ikke minst fordi jeg her kan rette skrivefeil – det er en del feildateringer i mine innlegg på www.offentlighet.no).

Fotografiet jeg viser til i mitt innlegg i “spørrespalten” er det fotoet som er omtalt i avsnittet “Effektiv digital bevisfabrikasjon” i hovedartikkelen “Den lille urett”. Det er tatt 10. april 2008 og ikke 22. februar 2008, slik Trafikketaten hevdet i den første rettsrunden. Jeg fikk først bekreftet datoen på fotografiet i desember 2009 ved å studere lydsporet på noen gamle videoopptak (hvor en NRK-sending høres i bakgrunnen – se innlegget/rebusen “Dette er ikke noe sirkus”). Selv om fotografiet dermed beviselig er tilbakedatert, har Trafikketaten ikke fjernet noen datostempling nederst. Tilbakedateringen skyldes derfor mest sannsynlig bare mangelfulle rutiner. En slik tilbakedatering har i de fleste tilfeller ingen praktisk betydning. I den første rettssaken var fotoets datering ikke relevant (og derfor ikke noe jeg fant grunn til å ta opp). Men i denne andre rettsrunden var feildateringen ytterst relevant (og muligens avgjørende for at to av gebyrene faktisk ble ettergitt).

At etaten ikke hadde klippet bort noen datering (og eksakt hvilken dag fotoet var tatt) visste jeg ikke i rettsmøtet den 26. november 2009 der gebyret av 10. april skulle behandles (på dette tidspunktet trodde jeg selv at fotoet var tatt 23. april). Dommeren kunne imidlertid vite at Trafikketaten ikke hadde klippet vekk noen datomerking (og at det tilhørte ileggelsen av 10. april, gjengitt i bilag 7) – for han satt av en eller annen grunn med det originale, uklippede fotografiet (merket “Dok 7″). Hvordan og hvorfor han fikk tak i dette fotografiet er på mange måter det mest interessante, men ikke det viktigste i forhold til mitt innsynssøksmål. Jeg starter likevel med fotoet, og kommer senere tilbake til “klagen” og “projektoren”.

Fotografiet merket “Dok 7″ (og e-posten merket “DOK.NR. 13″)
Jeg hadde selv (den 16.11.09, klikk her) fremsendt det nesten identiske fotoet (merket 8-6) som jeg satt med (som både var beskjært nederst og hvor kjennetegnet på den passerende VW var maskert) og bedt dommeren om å pålegge Trafikketaten om å dokumentere fotoets virkelige dato/utlevere alle originale fotografier (vedlegg 9-5/Dok 3A til min begjæring var i sort/hvitt, beskjært og derfor heller ikke dommerens foto). Formålet mitt med å få fremsendt alle fotoene som etaten hadde tatt var å få to av gebyrene ettergitt da de var ilagt for en og samme parkering (jf parkeringsforskriften § 14 (4)). For å bevise dette trengte jeg korrekt daterte fotografier av alle de relevante parkeringene (som kunne dokumentere at bilen ikke var flyttet fra en dag til neste).

Til venstre dokumentet (Dok 7) dommeren satt med og merket med et grønt kryss, til høyre dokumentet jeg sendte dommeren den 16.11 (merket 8-6).

Disse to gebyrene (av 9. og 10.04.08) ble imidlertid ettergitt helt i begynnelsen av rettsmøtet, etter et relativt sterkt påtrykk fra dommeren på Trafikketaten som på sin side hevdet ikke å kjenne til min anførsel om “dobbeltgebyr”. Dommeren begrunnet ønsket om at etaten etterga gebyrene med “rettsøkonomiske grunner” for at saken skulle bli “lik den forrige” (selv om jeg i min begjæring av 16.11 ga uttrykk for at denne anførselen bare var subsidiær til hovedanførselen, basert på parkeringsforskriften § 9). Jeg hadde i min begjæring av 16.11 påpekt Trafikketatens tilbakedatering av dette fotoet i forrige rettsrunde (og Trafikketaten hadde fakset ett av mine dokumenter, med linken “www.gebyr.no”, til dommeren den 20.11.2009), uten at jeg vet om dette kan ha påvirket dommeren i forhold til hans (reelle eller tilsynelatende) press på Trafikketaten. (Fotografiet dommeren satt med er i farger og kan derfor ikke være en del av noen faks).

Dommeren etterkom ikke min begjæring om utlevering av fotografiene, men satt tydeligvis i rettsmøtet selv med to nesten helt identiske fotografier av parkeringen av 10.04.2008. (Som dokumentbevis over parkeringsgebyr spiller forskjellen (bare dateringen) ingen rolle, men som realbevis for at kommunen må ha sendt dokumenter til domstolen (men ikke meg – en mulig saksbehandlingsfeil) er forskjellen åpenbart relevant – noe lagmannsretten hadde vanskelig for å forstå.)

Når dommeren senere i rettsmøtet ba oss utpeke et skilt i “sakens dokumenter”, tok han frem “feil” fotografi (dokumentet lå nesten helt øverst i dommerens saksmappe) og påførte det et grønt kryss. Jeg (og åpenbart heller ikke dommeren) la der og da merke til at dette fotoet/dokumentet ikke kunne stamme fra meg. Først mye senere (den 27. desember), ved nøye granskning av tingrettens dokumenter oppdaget jeg disse små forskjellene.

Trafikketaten hadde den 8. desember 2009 gitt meg kopi av tingrettens saksmappe, men denne hadde allerede da vært gjenstand for “dokumentfiltrering”. Dette vises bl.a. ved at “dokument 13″ manglet i saksmappen. Dette dokumentet er journalført (klikk her) allerede den 23.11.2009 med tittelen “Blankt ark(mail fra Trafikketaten)”. Tingretten hevdet å ha sendt saksmappen i sin helhet til Trafikketaten den 27.11.09 og nektet derfor i desember 2009 å sitte med eldre saksdokumenter. Først den 25. januar 2010 (etter at Trafikketten hadde returnert saksmappen) fremsendte tingretten dette arket påstemplet “DOK.NR.” med tilføyelsen “13″. Med mindre dette arket, som viser en vidersendt e-post fra dommeren til seg selv, er laget av tingretten i ettertid, så må Trafikketaten eller tingretten ha fjernet dette dokumentet fra saksmappen FØR de ga meg kopi/innsyn i desember 2009.

(Det mest nærliggende motivet for å fjerne “Dok 13″ må være at vedkommende ønsket å hindre at jeg, på bakgrunn av dokumentets noe uvanlige innhold (indirekte journalføring av en videresendt e-post), ville fatte ytterligere interesse for den originale e-posten. Det var imidlertid for sent, da journalinnføringen (“Blankt ark(mail fra Trafiketaten)”) av 23.11 forlengst hadde vekket min nyskjerrighet. Etter at domstolen dementerte eksistensen av en telefaks av samme dato (23.11) forsterket min interesse for denne originale e-posten seg ytterligere. Jeg har minst fremsatt 10 – ti skriftlige begjæringer og anmodninger til Trafikketaten, Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Norges Høyesterett om å få den originale e-posten utlevert. Oslo tingrett bekreftet i brev av 11.02.2011 om at e-posten nå er slettet. En av begrunnelsene lyder: “Det var på tidspunktet for slettingen ikke grunnlag for å anta at e-postmeldingen fra Trafikketaten ville vekke slik interesse som du har lagt i den”!

Trafikketaten har fortsatt, til tross for flere skriftlige anmodminger, ikke fremlagt denne opprinnelige e-posten. Når jeg i desember 2009 krevde “arkivversjonen av e-posten” utlevert, svarte Trafikketaten i brev av 21. desember bare med å sitere teksten i e-posten, referere til det ene vedlegget og tilføye at de ikke hadde sendt meg en kopi fordi “henvendelsen ellers ikke inneholdt nye opplysninger av betydning for saken”. E-posten ble imidlertid ikke vedlagt og dagen etter foretok arkivet en del “handlinger” på mitt saksnummer (gamle dokumenter ble journalført for andre gang denne dagen), i følge Trafikketaten uten å endre noen dokumenter. Om Trafikketaten nå har rukket å slette eller “miste” denne e-posten vet jeg ikke siden Trafikketaten fortsatt nekter utlevering – uten annen begrunnelse enn at de ikke har anledning til å bruke mer tid på saken.)

Ved de to etterfølgende gjennomsynene av saksmappen (9. og 17 desember) overså jeg at mappen inneholdt to nesten like fotografier. Dette fordi “dommerens foto” nå var lagt inn som erstatning for et annet fargefoto jeg selv hadde fremsendt den 16.11 (min oppmerksomhet var da ikke rettet mot mine egne forsendelser fordi jeg på det tidspunktet lette etter telefaksen av 23.11 – som først “sluttet å eksistere” en måned senere – ved tingrettens dementi i brev av 23. desember 2009). Sistnevnte foto (forøvrig fotoet av den svarte pickupen i artikkelen “Trafikketaten gir grønt lys…”) synes nå å ha blitt borte for godt (sammen med noen andre mindre betydningsfulle dokumenter som dommeren i rettsmøtet beviselig skrev på (med samme tusj som krysset på fotoet) og som lå i saksmappen senest i desember 2009).

AT Trafikketaten/tingretten filtrerer vekk dokumenter er etter mitt syn ikke like interessant som å vite NÅR (før eller etter at dommeren/motparten har sett dem) og HVORFOR de filtreres ut og ikke minst HVA de dokumentene som er filtrert bort, hhv “filtrert inn”, inneholdt.

Fotografiet med dommerens grønne kryss forsvant imidlertid først senere fra saksmappen (på vei til Lagmannsretten).

Dette kan rent teoretisk være en tilfeldig glipp, noe jeg åpenbart har gode grunner til å betvile. Det er kanskje vel så sannsynlig at fotoet (“Dok 7″) ved en feil ikke ble filtrert vekk (sammen med “DOK 13″) fordi den som filtrerte mappen på det tidspunktet også overså de ørsmå forskjellene (i likhet med meg, tingrettsdommeren og senere den saksforberedende lagmannsrettdommeren). Dagen saksmappen ble gjenfunnet og kopiert (7.12.2009) var saksbehandleren som sendte den originale e-posten av 23.11.2009 ikke på jobb (i følge saksbehandleren som gjenfant saksmappen etter at mappen hadde vært på avveie i over en uke). Selv om han muligens dagen etter (jeg fikk kopiene kl 10:00 den 8.12.2009) rakk å sjekke kopiene kan han også i farten ha glemt/oversett dette fotografiet.

Etter å ha oppdaget dette dokumentet/fotografiet (Dok 7) holdt jeg oppdagelsen for meg selv helt frem til saksmappen var kommet frem til lagmannsretten (mars 2010). Jeg sørget i mellomtiden for å sikre ugjendrivelige bevis for hva den fremlagte saksmappen inneholdt (bl.a. ved å fremsende “ikonprint” av både saksmappen og de offisielle forsendelsene som egne vedlegg til lagmannsretten – før jeg fikk et nytt innsyn hos lagmannsretten den 8. mars 2010). Når jeg deretter etterlyste “dommerens foto” i prosesskriv til lagmannsretten, skrev Trafikketatens saksbehandler den 20. april 2010 et brev (klikk her) hvor han nektet å sitte med eller å kjenne til dette dokumentet. Lagmannsretten fant ingen grunn til å undersøke om det eksisterte flere ukjente dokumenter fordi fotografiet uansett ikke kunne ha noen betydning.

Dette må være en ren (logisk) misforståelse da fotografiet, som sådan, åpenbart ikke inneholder relevante opplysninger, men som dokument beviser at det er fremsendt dokumenter som jeg ikke har fått innsyn i. Om denne forsendelsen innholdt ANDRE relevante opplysninger/dokumenter er (for de som ikke mener å være synske) umulig å ta stilling til uten å få hele forsendelsen fremlagt.

Trafikketaten visste neppe at jeg satt med videofilm som viser at den samme saksbehandleren den 17. desember 2009 fysisk holdt i dette dokumentet. Etter at jeg fremsendte et stillbilde fra denne videoen gjenfant Trafikketaten dokumentet – men først etter at saken var rettskraftig avgjort og den nevnte saksbehandleren hadde begynt i en annen etat.

Trafikketatens saksbehandler nektet i April 2010 for å kjenne til eller sitte med "Dok 7". Han hadde neppe grunn til å tro at jeg satt med videoopptak som viser at han er den siste personen som beviselig holdt i selve dokumentet (det andre fotoet, dokument 8-6, synes noen sekunder senere på videoen).

Klagen av 2. oktober 2009

Grunnen til at jeg begynte å “grave” i tingrettens dokumenter er ikke dette fotografiet (som jeg ikke kjente til før 27.12 og som ALENE i forhold til den rettslige problemstillingen for de gjenværende gebyrene åpenbart ikke hadde noen betydning).

Hovedårsaken til å undersøke tingrettens dokumenter er at kjennelsen (klikk her) ikke nevnte mitt rettsgrunnlag (parkeringsforskriftens § 9) med ett ord. Dette var hele årsaken til at jeg ønsket en ny prøving av saksforholdet (ingen av dommerne i den første rettsrunden har nevnt bestemmelsen, først og fremst fordi det ikke ble anført før (som et sideargument) i anken til Høyesterett, en anke Høyesterett ikke valgte å realitetsbehandle). Min opprinnelige klage over gebyrene til Trafikketaten nevnte heller ikke bestemmelsen og Trafikketaten hadde oversendt en tykk bunke med papirer til tingretten den 28.09.09, uten i sin påtegning (=stevning, klikk her) å nevne §9. Trafikketaten hevdet i påtegningen at saken var identisk med de tidligere sakene og foreslo derfor en “kontorforretning” (ikke noe rettsmøte).

Dette var etter mitt syn et forsøk på å lure både meg og retten (slippe en prøving av min helt nye hovedanførsel). Det var en åpenbar fare for at dommeren kom til å tro på Trafikketaten og igjen overse § 9, selv om bestemmelsen nå var nevnt på ett av de ca 60 arkene, ett brev jeg hadde sendt Trafikketaten den 7.09.2009. Dette brevet av 7.9 (klikk her) er prinsippielt bare en purring på et tidligere krav om domstolsbehandling og var av den grunn ikke utformet som noen juridisk begrunnet klage. Det fremgikk at formålet med brevet var å avslutte tvisten ved at Trafikketaten trakk de resterende gebyrene (og ikke “belaste” tingretten med en helt unødvendig/opplagt sak). Jeg hadde før dette utvekslet e-post med Trafikketatens kommunikasjonsdirekør Kari Eliassen (klikk her), forklart problemstillingen og foreslått en utenomrettslig løsning.

Etter å ha mottatt en kopi av Trafikketatens påtegning (stevning) til Oslo tingrett skrev jeg derfor umiddelbart en kort (2 sider tekst) og konsis “Klage til Oslo tingrett over parkeringsgebyr” (klikk her) som utelukkende handlet om § 9 og dens direkte virkning på gebyrenes gyldighet. Denne klagen sendte jeg (av frykt for å komme for sent) den 2. oktober 2009 direkte til tingretten og skrev i følgebrevet (klikk her) at dette var gjort for å sikre at min klage ble fremlagt retten. Av følgeskrivet fremgikk det også at en kopi var sendt Trafikketaten.

I rettsmøtet virket det imidlertid som om dommeren ikke kjente til dette dokumentet, noe jeg ikke klarte å få avklart i rettsmøtet (dommeren drev en etter mitt syn ekstrem prosessledelse og avbrøt begge parter uavbrutt). Etter rettsmøtet diskuterte jeg og Trafikketatens prosessfullmektige dommerens ledelse og Trafikketaten var enig med meg i at dommeren ikke syntes å forstå hva saken dreide seg om (se referat på side 11 i dette dokumentet). (Det fremgår også av e-postene jeg like etter rettsmøtet sendte til NAF.) Jeg var overbevist om at dommeren enten ikke hadde sett skrivet, eller med vilje overså det. Jeg skrev av den grunn en klage til Tilsynsutvalget for dommere (klikk her) hvor jeg vedla et referat av hele rettsmøtet, inklusive hvilke dokumenter som ble fremlagt i rettsmøtet. Formålet med denne klagen (som jeg trakk noen dager senere) var å sikre notoritet for at jeg skrev referatet før jeg hadde mottatt kjennelsen i posten eller fått innsyn i saksmappen.

(Den senere fremlagte saksmappen inneholdt et omslag merket “Fremlagt” som inneholdt eksakt de samme to dokumentene, begge stemplet “Oslo tingrett”, slik jeg hadde beskrevet/vedlagt i min klage til tilsynsutvalget. På dette tidspunktet trodde jeg at dommeren hadde funnet frem mitt eget foto, merket “8-6″. Som det fremgår av min klage til tilsynsutvalget (se side 9 i PDFen), så beskriver jeg at dommeren tar fotoet ut av saksmappen og påfører det et grønt kryss, uten at jeg, når jeg skrev referatet, kunne ane at slike detaljer komme til å bety noe (ellers hadde jeg nok kommentert det!). Dokumentene som ble kommentert i rettsmøtet (men ikke ble overlevert dommeren) la jeg også ved som kopier til min klage. Men siden jeg ikke i rettsmøtet oppdaget forskjellen mellom dommerens og “mitt” foto, illustrerte jeg dommerens grønne markering ved å fremsende mitt eget dokument 8-6, påført et grønt kryss (så vidt synlig lenger nede på skiltstoplen på side 24 i PDFen som vedlegg 6 til denne klagen).

Lørdag 28.11 mottok jeg kjennelsen og forsto at min mistanke var korrekt. Parkeringsforskriften § 9 og min påstand om saksomkostninger (begge tydelig gjengitt i min korte/konsise “Klage over Parkeringsgebyr” av 2.10) var ikke gjengitt i kjennelsen. Mandag morgen 30.11 møtte jeg opp i tingretten for å sjekke hva som lå i saksmappen. Denne var (i følge tingretten) allerede sendt Trafikketaten, men dokumentjournalen (klikk her) viste ingen forsendelse fra meg den 2.10. Saksmappen (som jeg fikk kopi av og gjennomgå to ganger i desember) inneholdt heller ikke noe spor av prosesskrivet, verken i original eller kopi. Tingretten bekreftet imidlertidig både muntlig og skriftlig at dommeren hadde mottatt min klage og dokumenterte dette ved den 25.01.2010 å oversende en kopi av min klage, innstemplet tingretten 6.10.2009. Disse kopiene av den “innstemplede klagen” fikk jeg imidlertid først etter at Trafikketaten hadde sendt tilbake alle dokumentene de anså for å være “av betydning” for avgjørelsen av klagen. Denne vage formuleringen fikk meg til å stile spørsmål på nytt om klagen hadde nådd dommerens kunnskap FØR rettsmøtet. Siden dommeren var blitt langtidssykmeldt hadde hans avdelingsleder skrevet at dommeren “selvfølgelig” hadde alle sakens dokumenter. Men avdelingslederen nektet nå å svare på flere spørsmål (bl.a. om dokumentet nådde dommerens kunnskap før rettsmøtet).

Etter ovennevnte korrespondanse med både tingretten og Trafikketaten (som begge nektet ytterligere innsyn i eldre dokumenter) hadde jeg i praksis verken noe ankegrunnlag over gebyrene (siden § 9 ikke var nevnt i kjennelsen) eller over saksbehandlingsfeil (siden Trafikketaten benektet å ha fremsendt noe foto og tingretten ikke korrigerte sin uttalelse om at dommeren “selvfølgelig” hadde alle sakens dokumenter).

Først sommeren 2010, etter at saken var rettskraftig avgjort, fant jeg en tom konvolutt fra Oslo tingrett til Trafikketaten (poststemplet 06.10.2009) som lå sammen med min originale forsendelse til Oslo tingrett.

Trafikketaten nektet og nekter fortsatt å bekrefte hva denne konvolutten inneholdt. De har også flere ganger skriftlig nektet å fremsende en kopi av konvolutten og dets innhold. Jeg fikk heldigvis lov å ta et fotografi av den (ellers hadde jeg neppe hatt noe grunnlag for mitt innsynssøksmål). I bakgrunnen synes min originale forsendelse TIL Oslo tingrett av 2.10.2009.

Dette kan tyde på at dommeren ikke var i stand til å lese min klage. Oslo tingrett synes derfor (i følge de senest fremviste dokumentene) ikke å ha forkastet, men bare “kastet” min klage (i betydningen videresendt den til Trafikketaten som ikke rettet feilen). Jeg sitter imidlertid med kunnskaper (som jeg her ikke ønsker å dele med motparten) om at dommeren allerede før rettsmøtet i det minste kjente til eksistensen av min klage.

Det er i prinsippet ikke utenkelig at dommeren senere fikk fremsendt en kopi, med vilje har ignorert innholdet og at kopi av min klage aldri rent fysisk har ligget i saksmappen (eller ble “filtrert vekk” sammen med “DOK 13″ i desember 2009).

Det umiddelbare hovedformålet med mitt innsynssøksmål er å avklare eksakt hva tingrettens konvolutt av 6.10.09 og Trafikketatens e-post av 23.11.09 inneholdt (tingrettens forsendelse er verken journalført hos tingretten eller Trafikketaten, e-posten bare hos tingretten).

Projektoren

En annen grunn til at jeg begynte å fatte mistanke til at noe var galt var at jeg hadde fått en assistent til å sette frem en projektor før rettsmøtet. Denne observerte jeg under en kort samtale kl 08:47 gjennom døren inn til til rettssalen. Jeg slapp imidlertid ikke inn for å teste denne fordi protokollføreren mente at man først slapp inn fem minutter før oppsatt tid. Når vi endelig slapp inn (kl 09:02) var dommeren allerede på plass, rettsmøtet igang men projektoren nå erstattet med et dokumentkamera – uten tilhørende projektor. Jeg regnet da med at dette skyldtes en teknisk glipp (kanskje at Trafikketaten ønsket å vise frem papirdokumenter og at mangelen på projektor ville bli rettet underveis i rettsmøtet).

Men etter å ha lest kjennelsen ønsket jeg å sjekke om Trafikketaten hadde bedt om å få bruke noe dokumentkamera og om mangelen på projektor faktisk var en “glipp”. Det første jeg gjorde mandag morgen var derfor å oppsøke tingretten og snakke med tingrettens assistent (som hadde sørget for å sette frem den første projektoren). Han fortalte at dommeren, noen minutter før rettsmøtets start (mens vi ventet på gangen), hadde tilkalt ham og (sitat – klikk her for utskrift av opptaket) “fortalt og forlangt” at den fremsatte projektoren skulle fjernes. Dommeren måtte så (i følge assistenten) selv ha sørget for å sette et dokumentkamera dit i stedet, uten at assistenten ønsket å komme med noen flere opplysninger (han ba meg ta dette direkte opp med dommeren).

Oslo tingrett (ved avdelingslederen) påsto imidlertid i brev av 14.12.2009 at projektoren ikke ble forlangt fjernet men at det var en projektor i salen under forhandlingene (og at ingen ba om å få bruke projektor i rettsmøtet). Dette skrev imidlertid avdelingslederen mens dommeren var syk uten at jeg vet om han har forsøkt å sjekke opplysningene eller hvilken av de to projektoren avdelingslederen egentlig sikter til.

Borgarting lagmannsrett siterte så i sin kjennelse avdelingslederens udokumenterte påstand, og la den direkte til grunn, selv om jeg hadde vedlagt en utskrift av samtalen med assistenten! Projektoren som sannsynligvis tilhører dokumentkameraet må i tilfelle ha vært gjemt bak dommerpulten, for jeg studerte vognen kameraet sto på svært nøye, og kommenterte dette allerede i mitt referat til tilsynsutvalget.

Selv om det er korrekt at ingen under rettsmøtet ba om å få bruke projektor (jeg så ingen grunn til å avbryte dommeren når dommeren ikke engang ville ta imot mine papirbaserte illustrasjoner og ingen tilhørere var møtt frem) så er det interessante spørsmålet ikke om det hadde være mulig å bruke projektor (dersom jeg hadde insistert) men hvorfor dommeren fjernet projektoren. Jeg hadde ikke informert ham om AT jeg aktet å bruke projektor eller HVA jeg ønsket å vise (jeg ønsket å vise denne animasjonen/fotomontasjen av konsekvensene ved Trafikketatens tolkning av § 9 i forhold til utrykningskjøretøyers fremkommelighet, jf illustrasjon fra Frognerparken i innlegget “Vegvesenet forsvarer…”).

Jeg kan per i dag bare se to mulige motiver for dommerens “sabotasje” av den fremsatte prosjektoren. Den mest nærliggende forklaringen er at han fryktet at jeg ville fokusere på det tilbakedaterte fotografiet. Til rettsmøtet hadde jeg åpent invitert en del kommunepolitikere uten at jeg regnet med at noen ville møte. Trafikketaten kjente (i motsetning til dommeren) både til min invitasjon til politikerne og at jeg aktet å bruke projektor. Trafikketaten har også snakket med dommeren den 23. 11.2009 (jf teksten i den videresendte e-posten). Trafikketatens motiv for å fremsende det ubeskjærte originalfotoet kan ha vært å vise for dommeren at tilbakedateringen av fotoet bare var en inkurie (at de ikke hadde klippet bort noen datering) og at jeg hadde invitert politikerne for å gjøre “et nummer” av noe som ikke var relevant (men mitt motiv for å invitere politikerne var bare å hindre at Trafikketaten trakk gebyrene i sitet liten – det fremgår enda klarere av dette vedlegget som jeg hadde fremsendt i en epost den 26. oktober 2009 til byråden og politikerne). En slik argumentasjon kunne åpenbart ha motivert dommeren til å hindre meg i å lage noe “sirkus” i hans rettssal. Et slikt motiv kan, når man ser bort fra fremgangsmåten og tar hensyn til hans manglende innsikt i formålet med projektor, virke legitimt.

Et annet (men svært usannsynlig) motiv er at dommeren ønsket å hindre at feilsendingen av min klage ble oppdaget. Jeg ønsket også å vise det ene brevet med illustrasjonen som jeg hadde vedlagt til min klage av 2.10.2009, noe som kunne ført til at jeg hadde forstått at dommeren ikke satt med min klage.

Men selv om fjerningen av projektoren ikke er relatert til forsvinningen av min klage så kan det være en årsakssammenheng mellom forsvinningen av klagen og sletting av e-posten. Både dommeren og tingrettens saksbehandler har slettet Trafikketatens e-post, selv om jeg har lagt et enormt press på Oslo tingrett om å utlevere denne. Det er derfor gode (og flere) grunner til å tro at den, utover den offisielle nyttelasten, kan ha inneholdt det originale fotografiet men muligens også (/eller) en kopi av min klage til tingretten. I tilfelle har dommeren bevisst valgt ikke å legge klagen i saksmappen og bevisst se bort fra klagens innhold. Dette er i tilfelle (etter mitt syn) vesentlig mer alvorlig enn bare å sabotere projektoren, som tross alt synes å ha vært gjort i god tro – å hindre en avsporing fra saken.

Oppsummering / prosessen videre

Jeg har forståelse for at mye av de ovenstående opplysningene kan virke svært usannsynlige (at jeg misforstår noe og at det finnes andre forklaringer). Det er ikke utenkelig at jeg misforstår noe. Med mindre tingretten har sendt en helt tom konvolutt til Trafikketaten den 6.10.2009 så eksisterer det åpenbart opplysninger jeg ikke sitter inne med (innholdet i konvolutten). Inntil forsendelsenes innhold er bekreftet (ved at det fremlegges en bekreftet kopi) må jeg nødvendigvis treffe slutninger på bakgrunn av ennå-ikke dokumenterte antakelser.

Jeg kan imidlertid, uten unntak, dokumentere alle ovenstående faktaopplysninger med dokumenter og/eller lyd-/videoopptak, og håper at kommunen eller tingrettens ansatte imøtegår opplysninger og antakelser de måtte være uenig i. Da kan striden begraves og både jeg og publikum bli opplyst både om det er lov å parkere utenfor oppmerket felt og på hvilket dokumentgrunnlag disse kjennelsene har kommet i stand.

Kommunens prosesskriv så langt tyder ikke på at de ønsker å uttale seg om noe som helst (utover å hevde at jeg har fått se alt eller at dette er behandlet tidligere). Det er sannsynligvis bedre for kommunen å bli dømt til utlevering av dokumenter, for deretter å hevde at de mangler evne, enn å hevde noe som helst før rettsmøtet (og dermed en grunn for meg til å føre motbevis i et rettsmøte, noe som bare gjør vondt verre).

Så langt har kommunen ikke engang opplyst om de fortsatt sitter med eller har slettet/”mistet” den originale e-posten av 23.11.2009. Denne har jeg grunn til å tro inneholdt det originale fotografiet av 10.04.2008 (eller enda verre – en kopi av min klage til tingretten av 2.10.2009). Jeg har politianmeldt dommeren på mistanke om å ha forstukket (strl § 187) det originale fotografiet av 10.04.2008. For å bevise at det subjektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt er jeg avhengig av å få denne originale e-posten utlevert (og selvfølgelig også at denne inneholdt det nevnte fotografiet, dvs at fotografiet rent faktisk er “forstukket”). (Motivet for å anmelde forholdet kommer jeg tilbake tid. Politiet på sin side har sålangt ikke engang tildelt denne anmeldelsen noe saksnummer, så jeg har ingen grunn til å tro at anmeldelsen i seg selv fører til noen aktivitet fra det offentliges side).

Hovedformålet med publiseringen av denne artikkelen (hvor jeg sammenstiller og tilgjengeliggjør en rekke opplysninger) er først og fremst å påvirke kommunen til ikke å slette e-posten (dokument 13) og helst på eget initiativ fremlegge dokumentene og opplysningene jeg ber om (helst uten at det blir noe behov for en hovedforhandling).

Konspirasjoner og organisert kriminalitet?

Kommuneadvokaten har flere ganger påstått at jeg fremsetter konspirasjonsteorier.
Jeg kan ikke se at mine påstander forutsetter noen konspirasjon. Jeg jobber etter et prinsipp hvor jeg alltid forsøker å finne den mest naturlige forklaringen på ethvert fenomen. Uttrykt på en annen måte (Hanlon’s razor):

“Never attribute to malice that which is adequately explained by stupidity”

Konspirasjon forutsetter normalt både en vilje og evne til å samarbeide. Jeg finner ingen holdepunkter for noen av delene. Det totale kaoset som synes å herske både i domstolene og i kommunen i forhold til hvordan de håndterer saksdokumenter utelukker nærmest enhver form for organisert samarbeid. Den mest nærliggende forklaringen på det som har skjedd er at de begge på hver sin side har gjort noen mindre feil (Trafikketaten ved å tilbakedatere et fotografi og domstolen ved å miste mitt prosesskriv) og dermed mer eller mindre tilfeldig har fått en samtidig interesse i at saken behandles enda mer overfladisk enn den i seg selv fortjener. De har nok bare forsøkt å rette “åpenbart” ubetydelige formelle feil på en “rasjonell måte”. At begge parter mer eller mindre åpent innrømmer ikke å bry seg om arkivlova tyder heller ikke på at dette dreier seg om organisert kriminalitet. Hadde den underliggende saken handlet om noe annet enn parkeringsgebyr hadde jeg vært fristet til å kalle det “uorganisert krminalitet”.

Sven Marti, Dokument 13 AS

Trafikketaten gir grønt lys for parkering utenfor oppmerket felt!

Etter at domstolene mente at skiltingen i Thor Olsensgate ikke var til å misforstå spurte jeg Trafikketaten om det er lov å parkere utenfor oppmerket felt. Jeg sendte et brev med fire illustrasjoner til etaten og fikk flere unnvikende svar (og svar på en rekke ting jeg ikke hadde spurt om: Svar1, nytt forsøk, nytt unnvikende svar, oppsummering, purring på svar, enda et unnvikende svar, (med flere)).
Til slutt konkretiserte jeg det sentrale spørsmålet med svaralternativer og sendte kopi av brevet til byråden og kommunens samferdselskomite:

Først etter at Rune Gerhardsen lovte å ta spørsmålet opp med byråden fikk jeg dette “hemmeligstemplede” svarbrevet (klikk her). JA, det er lov å parkere slik!

Forbudet i parkeringsforskriften §9 gjelder (i følge Trafikketaten) bare dersom “parkering utenfor oppmerket felt innebærer inneffektiv arealbruk” eller dersom parkeringen “hindrer/forstyrrer parkering på de oppmerkede feltene”.

I sitt første svarbrev hadde Trafikketaten skrevet følgende om nedenstående situasjon: “Parkering utenfor oppmerking vil være i strid med parkeringsforskriftens §9, 1. ledd.:

Jeg går ut fra at de mener EL-bilen i dette tilfellet hindrer/forstyrrer parkering på det tilstøtende feltet (for den er jo parkert svært “arealeffektivt”).

For å illustrere hvor meningsløs etatens tolkning av §9 er “kjørte jeg” EL-bilen litt lenger opp i Ullevålsveien for å handle. Deretter parkerte den andre bilen “areleffektivt”:

Her står EL-bilen eksakt like mye i veien for det oppmerkede feltet som lenger nede i Ullevålsveien og dermed ifølge etatens tolkning ulovlig. Den andre bilen har imidlertid parkert rimelig arealeffektivt. Men litt senere er føreren av EL-bilen ferdig med å handle og kjører sin vei. Men nå står ikke lenger bil A “arealeffektivt”. På tide med et lite gebyr?

I håp om at etaten skulle innse at deres tolkning er selvmotsigende sendte jeg et nytt brev med oppfølgingsspørsmål. Jeg fikk aldri noe svar og den 31.12.2009 fjernet Trafikketaten sin “serviceerklæring” fra hjemmesiden sin (her lovte de å svare innen 24 timer).

Det som er farlig med en slik tolkning er at Trafikketaten ødelegger sin egen hjemmel for å sanksjonere farlig parkering. I følgende situasjon ved Frognerparken er ingen av bilene A til D til hinder for de oppmerkede plassene. Muligens parkerte alle (i det minste opprinnelig) arealeffektivt. Selv om de nå tilsammen er til hinder for utrykningskjøretøyet (og muligens kan taues i medhold av vegtrafikkloven § 3) vil kanskje alle tre hevde at de parkerte først og på parkeringstidspunktet ikke var til hinder for noen. Trafikketaten burde derfor bare tauet de andre bilene som med sin senere parkering faktisk sperret for brannbilen:

En slik situasjon er neppe utenkelig på en søndag i juli hvor alle leter etter en ledig parkeringsplass ved Frognerparken.

Men også langs gater hender det at oppstillingsfelt er fjernet foran nødutganger og på steder hvor adkomst for brannvesenet eller andre store kjøretøy tilsier at det ikke skal parkeres. Ett eksempel finnes faktisk i Thor Olsensgate hvor kommunen fjernet oppmerkingen foran en rømningvei fra den gresk-orthodokse kirken:

Noe mer misvisende plassering av et 552-skilt skal man lete lenge etter. Men skilting med 372 (parkering forbudt) etterfulgt av nytt 552 (P-skilt) etter bare noen få meter er i strid med god skiltskikk (skiltnormalens veiledning). Manglende oppmerking av 1028 oppstillingsfelt eller merking med 1014 sperrefelt (eller helst fysiske hindre) synes å være de eneste egnede virkemidlene som kan håndheves.

Det er påfallende hvor langt etaten nå strekker seg for å få et forbud til IKKE å gjelde. En må i hvertfall berømme etaten for omstillingsevne. Jeg tviler på at kjøreskolene vil begynne å undervise i “arealeffektiv parkering”. Men forsøket var utrolig kreativt! En slik påstand kunne man vel ikke engang forventet av en ikke-lovkyndig bilist som forsvarer et brudd på lovene i en rettssak. Jeg har en mistanke om at teorien er utviklet for ikke å innrømme at både etaten og domstolene overså parkeringsforskriften §9. Nå må man få terrenget til å stemme med kartet.

Om etaten tror på sin egen tolkning av parkeringsforskriften §9 tviler jeg sterkt på. At Trafikketaten da får seg til å skrive noe slikt i et brev synes jeg likevel er litt overraskende. Vi får håpe at Trafikketaten ombestemmer seg før alt for mange bilister begynner å parkere på redningstrasser og utenfor nødutganger. Det er trist om noen skulle miste livet i en brann fordi Trafikketaten ikke lenger vil håndheve parkeringsforskriften §9. På tide å legge prestisjen til side og innrømme at både etaten og dommerne har oversett en liten bestemmelse (i en av de over 60 forskriftene til vegtrafikkloven)?

Errare humanum est.

Hva er feil med Trafikketatens og domstolenes resonnement (litt juss for de interesserte)?

De som har lest Trafikketatens svarbrev ser at etaten blander sammen hensynet med oppmerkingen med hensynet bak forbudet i parkeringsforskriftens §9 i en fiffig “induksjon” (i de to første setninger i annet avsnitt på side 2). I neste setning konkluderer de at “Bestemmelsen betinger at parkeringen i tillegg må medføre ineffektiv aralebruk” (altså ikke oppmerkingen men selve PARKERINGEN…og “bestemmelsen” henviser denne gang til §9 og ikke oppmerkingsnormalen). At oppmerking med biloppstillingsplasser er et effektivt virkemiddel for å utnytte et areal maksimalt betyr ikke at man ikke kan bruke virkemiddelet til andre formål. Typisk merkes det ikke opp oppstillingsplass foran betalingsautomaten, gangveier, nødutganger og trasser for større redningskjøretøy. At oppmerking generelt ikke er effektivt når plassen er snødekt betyr ikke at veiholder ikke kan benytte oppmerking til slike formål (eller at trafikantene kan parkere utenfor oppmerket felt om sommeren fordi de kunne gjort det straffritt om vinteren).

Dersom den type logikk hadde vært gyldig kunne man lovlig kjørt i 80 km/t i en 70-sone der hvor veien var noe mer oversiktlig. Formålet med å skilte en strekning med en fartsgrense er selvfølgelig ikke sammenfallende med formålet bak forbudet mot å kjøre fortere enn skiltet! Det hjelper ikke om man kjører på en “oversiktlig måte”.

I selve rettstvisten (Thor Olsengate) synes dommerne og Trafikketaten å gjøre to feil når det gjelder forståelsen av tverrgående oppmerking:

Det ene feilen er at de synes å tolke ordet “supplement” i skiltforskriften §21 nr 2 slik at tverrgående oppmerking skulle ha “lavere rang” eller “mindre betydning” enn skiltet. Jeg tror denne misforståelsen skyldes at tverrgående oppmerking ikke er nødvendig og at de av den grunn slutter at den har mindre regulerende betydning enn skiltet.

Både underskilt og feltoppmerking er tillegg (supplement) til skiltet som vegholder kan velge å legge til eller ikke. Det at de bare brukes som tillegg betyr utelukkende at de ikke har noen rettsvirkninger når de brukes alene, uten tilhørende skilt. Uten tillegg kan alle parkere, når og hvor som helst på hele strekningen og uten å betale (medmindre andre/ytterligere forbud skulle forby parkering). Men når vegholder benytter underskilt og/eller oppmerking, får tilleggene rettsvirkninger. Virkningene fremgår av de relevante lovbestemmelsene : §9 – “Kjøretøy SKAL plasseres…”, §10 – “Betaling SKAL skje…”. Supplementenes bestemmelser har åpenbart (minst) like stor virkning som hovedskiltets generelle bestemmelser. Det er ikke bare ønskelig at trafikantene betaler og parkerer som anvist, det er en plikt. I dette tilfellet er det heller ingen konflikt mellom underskiltets begrensninger for OM man kan parkere (mot avgift) og oppmerkingens begrensninger for HVOR (og hvordan) man kan parkere. Systemet er bygget opp slik at hovedskiltets bestemmelse og virkeområde er (den grove) rammen for reguleringen mens underskilt og oppmerking utgjør en mer finmasket detaljregulering (presiserende tilleggsvilkår). At slik presiserende regulering ikke kan brukes alene, men bare som supplement til et hovedskilt, er logisk. At en patron er et supplement til en pistol, og ikke har virkning alene betyr ikke at patronen er uten virkning når den brukes sammen med pistolen.

Det er ikke noe krav om å supplere skiltet med verken underskilt eller oppmerking. Men hvis man først legger til underskilt og/eller merker opp felt, får supplementene alle virkninger som følger etter loven, også utilsiktede. “Glemmer” man å merke opp et felt, er det etter skiltinga forbudt å parkere på dette glemte arealet. Men man kan ikke ilegge gebyr dersom parkering hadde vært tillatt i følge det bakenforliggende skiltvedtaket.

I Thor Olsensgate er da spørsmålet om omreguleringen er gjennomført eller ikke. Skiltvedtaket som vedtok å utvide antall plasser fra to til tre skulle først tre i kraft når det var gjennomført. Frem til det tidspunktet gjaldt det forrige skiltvedtaket hvor det var lov å parkere mesteparten av tiden (bortsett fra mandag-fredag fra 8-16) på det umerkede området. Etter at skiltet var flyttet var det (etter skiltinga/oppmerkingen) fortsatt bare plass for to kjøretøy med tillatelse til å parkere på strekningen. At entreprenøren kvitterte for gjennomføringen på det nye skiltvedtaket, før det faktisk var tre plasser, er en ren feil. Denne uriktige innrapporteringen har i seg selv ingen rettsvirkninger for politiets vedtak. Det forrige skiltvedtaket var derfor fortsatt det gjeldende vedtaket når gebyrene ble ilagt. At dommerne ikke så det, når de ikke engang forstod skiltinga, er kanskje ikke så overraskende.

Den andre feilen de gjør er å blande sammen forbud og tillatelser. Et 552-parkeringsskilt er kategorisert som et opplysningsskilt og synes etter første ledd å være en tillatelse. Et rent 552-skilt har imidlertid ingen direkte rettsvirkningerer og er derfor bare en opplysning (dersom det er omgitt av en omkringliggende regulering har det den indirekte virkningen at det opphever denne reguleringen). Skilt 552 brukes derfor først og fremst for å innføre mer nyanserte forbud (vilkår). Disse gis med supplerende skilt og oppmerking. (Tillatelsen etter første ledd er svært misvisende siden det kan skape inntrykk at BARE trafikkreglendes bestemmelser som stans- og parkering (§17) kan overstyre skiltets “tillatelse”. Det er imidlertid feil. Første ledd må leses i sammenheng med annet ledd som gir skiltet evnen til å opphever trafikkreglendes bestemmelser om stans og parkering når det brukes “828-piler”. Første ledds henvisning til trafikkreglendes § 17 er imidlertid ikke “uttømmende”. Man kan åpenbart ikke parkere på tvers av oppmerking, uten å betale (dersom dette er betingelsen etter underskiltet) eller dersom en politimann vinker deg videre, med begrunnelsen av at bare trafikkreglenes § 17 kan forby parkering etter et 552-skilt.)

Trafikketaten ser på 552-skiltet som en tillatelse og konkluderer med at parkeringsforskriften §9 (1) “uansett ikke har forrang” i forhold til skiltet. Sålenge man ser på skiltet som en tillatelse og oppmerkingen som forbud har den type logikk noe for seg (det kan da til tider oppstå motstrid). Men dersom man ser på både skiltet og oppmerkingen som betingede forbud, vil det aldri kunne oppstå noen motstrid. Et forbud kan aldri ha “forrang” over et annet forbud. Det kan bare oppheve (“ha forrang”) over et annet forbud dersom det uttrykkelig erstatter det tidligere forbudet eller er av samme art og forutsetningsvis må antas å erstatte det tidligere forbudet. 552-parkering med reservering for forflytningshemmede er et forbud (jf ordlyden i tredje ledd, tillatelsen etter første ledd er her en nullitet). Det er beviset som er tillatelsen – ikke skiltet.

De allmene domstolene burde etter mitt syn ikke befattet seg meg parkeringsgebyr i det hele tatt. For det første er det sløsing med domstolenes tid og for det andre har almennutdannede dommere ikke forutsetninger for å ha oversikt over alle disse mer eller mindre logiske/matematiske reglene. Bortarting lagmannsretts kjennelse fra 1996 (LB 1996-00869M) er fascinerende lesning i så måte. Resonnomentet bygger på den samme (og flere andre) grunnleggende misforståelser. Resultatet ble likevel riktig!

”Veivesenet” forsvarer trafikkbetjentene og gir litt parkeringsopplæring.

Trafikkbetjent Helge Ullsand liker ikke (sitat) praksisen i vegtrafikkloven. Etter 20 år i skiltbransjen er han fortsatt enig med sin egen tolkning av loven. Selv tviler jeg på om veivesenet Ullsand og Trafikketaten noengang blir skilt...

En uke etter at Trafikketatens saksbehandler (se referat på side 8 i dette dokumentet) nektet å svare på om min parkering hadde vært lovlig dersom jeg hadde hatt HC-bevis (med begrunnelsen at det var et hypotetisk spørsmål, siden jeg ikke hadde HC-bevis) ble jeg kontaktet av Helge Ullsand på Facebook. Han hadde ingen venner og for øvrig en helt “blank profil”. Han hevdet å jobbe i “veivesenet” som (i følge Ullsand) sørger for å gjemme skilt i buskene. Han likte derfor ikke at man mobbet Trafikkbetjenter unødvendig.

I går sjekket jeg (jeg har to egne pålitelige kilder innenfor etaten) og fant ut at Helge Ullsand ikke jobber i “vegvesenet” men er Inspektør i Trafikketaten. Nedenfor følger Ullsands lille parkeringopplæring (med illustrasjoner som jeg har lagt til). Om dette er Trafikketatens offiselle syn er ikke lenger mulig å få svar på. Jeg purret Trafiketaten i hele 2009 på et konkret/utdypet svar på deres forståelse av skilting som etter rettens syn “ikke er til å misforstå” (*). Den 31.12.2009 fjernet Trafikketaten sin serviceerklæring og har siden nektet å svare på flere spørsmål. Kanskje like greit at politiet “bestemmer her i byen”.

Se opp for flere feilparkerte trafikketatbiler og veivesener på to ben med gebyrterminal!
*Dersom noen fortsatt mener dommerne faktisk forstod skiltingen vil jeg svært gjerne høre hva de kan ha ment. Jeg er ikke feilfri og kan jo ha oversett noe. Får jeg nye, rimelige/begrunnede argumenter skal jeg publisere de her. Ikke at disse relativt banale parkeringsreglene er så spennende. Det er prosessen som var det interessante.
 

Helge Ullsand
7. desember 2009 kl. 18:00 Rapporter

“5 meters regelen gjelder ikke for oss etter parkeringforbudt skilt – det har politiet bestemt” repliserte føreren.

Kompetansen til etaten imponerer meg fortsatt ikke (politiet kan selvfølgelig ikke bestemme noe slikt – og å fravike reglene kan etaten bare gjøre i den utstrekning det er nødvendig). “

Siden du mangler litt parkeringsopplæring vil jeg tilføye at det riktig som trafikkbetjenten svarer. Det er Politiet i Oslo som lager alle forskrifter her i byen.Det er altså de som bestemmer hvilke skilt og hvor de skal plasseres.Trafikketaten bestemmer ingenting.De kan kun håndheve det som Politiet har bestemt. Men forslag kan de komme med til Politiet.
(hvis du tar en telefon til trafikkavdelingen i Politiet som ligger på Grønland
,får du vite hvem som bestemmer her i byen)

Som her i Eva Kolstads gate ved Møllergata. Her har veivesenet satt opp skiltet for nær krysset.Fordi Politiet har bestemt det. Og det betyr at du og jeg kan stå 2 meter fra krysset for å drive med av/pålasting. Enkelt og greit. Og det blir da tåpelig å mene at de skal bruke gulblink for å stå lovlig på 372.
Du skriver også at de får snaue 10 dagers opplæring. Hvis du spør en betjent så får du til svar at de har med en veileder i 6 måneder. Altså 6 MÅNEDERS opplæring. Kunnskap er viktig når man skal mobbe andre.

372 veiarbeid. Her tror også folk at det er Trafikketaten som setter opp de midlertidig skiltene.(og gjemmer dem i buskene.)Selvsagt ikke. Det er oss i veivesenet som gjør det. Er det dårlig skiltet, er det også vår feil. Nok en gang unødvendig mobbing av trafikkbetjenter.

I Thor Olsens gate mener du at de skal håndheve forskjellig fra vinter til sommer? Hvis nå de 3 HC plassene hadde vært dekket av snø og oppmerkingen ikke lenger var synlig. Da hadde jeg og andre forstått at dette var HC plasser. Alle 3 plasser. Men plutselig uka etter var snøen borte, og plutselig var det en gratisplass. Men så kom snøen tilbake og gratisplassen forsvant. Man må jo forstå at man ikke kan tolke loven ettersom det snødekket eller bart der man parkerer.

Ellers må jeg skryte av en velskrevet artikkel på 14 sider. Det var moro å lese om din iver her i byen.

Hilsen Helge

Sven Andreas Marti
7. desember 2009 kl. 19:10

Takker for at du syntes artikkelen var velskrevet.

For det første. Politiet har kompetanse etter skiltforskriften §30 til å regulere hvor skiltene settes opp. Men politiet har ikke kompetanse til å gi Trafikketatens betjenter rett til å parkere i strid med skiltene. Det er samferdselsdepartementet som gir slik tillatelse etter delegert fullmakt fra Kongen (=Regjeringen). Politiet kan IKKE gi slik generell tillatelse.

Det neste du skriver er også feil. 372 skilt gir ingen tillatelser til å stå verken nærmere 5 meter fra et kryss eller foran inn- utkjørsler. Man må BÅDE følge forbudet som følger etter skiltet (dvs ikke parkere) OG følge forbudet etter vegtrafikklovens §17 som bl.a. forbyr STANS nærmere 5 meter fra der krysset starter. Imidlertid er skiltingen feil, kan være villedende, og da vil din ulovlige stans ikke kunne håndheves av Trafikketaten (men det er like ulovlig – sånn rent juridisk).

Det med opplæring presiserer jeg jo. Det er som i NSB. Det første halve året så går både Trafikkbetjentene med en mer kompetent (som konduktørene i NSB).
Håndheving av parkeringsbestemmelsene er ikke som et håndtverk som krever mye praktisk trening. Det krever mye lovforståelse. Det at den overordnede selv bare har hatt 10 dagers opplæring gjør ham i lengden ikke så mye mer kompetent. Jeg ville ikke latt meg operere av en lege med 1 års teoretisk utdannelse og så 6 års lærlingpraksis – nettopp fordi det er mange kompliserte teoretisk kunnskaper som er grunnleggende for det å være lege eller kirurg. Selvfølgelig hjelper det med erfaring, men det teoretiske grunnlaget blir ikke så mye bedre med årene (snarere tvert imot).

Til sist det med oppmerking. Tildekking av snø og is har ingen virkning på reguleringen. Like lite som dersom skiltet hadde vært dekket med snø. Det eneste som påvirkes er førerens aktsomhetsvurdering. Kjenner han skilting og oppmerking MÅ han forholde seg til den. Kjenner han den ikke kan han muligens ikke straffes – selv om han parkerer ulovlig.

I Thor Olsensgate var det 2 HC-plasser og en ekstra plass som enten var “friplass” (slik boka “Parkeringsrett” påstår på side 216) eller en “parkeringforbudt plass” fordi det ikke er lov å parkere utenfor oppmerket felt – der slike finnes (parkeringsforskriftens §9). Men siden kommunen ikke har gjennomført Politiets vedtak (som innebærer å regulere stedet til 3 HC plasser og ikke 2 HC-plasser + 1 parkeringfobudt plass) så startet gyldigheten på politiets skiltvedtak først 7. mai 2008 – når den siste plassen ble en lovlig HC-plass som følge av oppmerking.

Dette har jeg brukt mange hundere timer på, så jeg mener at jeg har bedre kunnskaper om detaljene enn det som fremkommer fra min artikkel som er skrevet for allmennheten.

Jeg takker uansett for tilbakemedlingen. Alltid hyggelig å få konstruktiv kritikk (og ikke bare “er du teit – sjønner du ingen ting” o.l.)

mvh
Sven Marti

Helge Ullsand
7. desember 2009 kl. 20:50 Rapporter

Hei. Angående 372 som ikke gir tillatelse så er jeg ikke enig. For eksempel i Sven Bruns gate ved Staffeldts gate er det skiltet 372 mellom 08-16. Skiltet står ca 1 meter fra buen.

I følge trafikkreglene § 3.1 står det i boka mi at “offentlig skilt på veg gjelder foran trafikkreglene” Så det må jo bety at skiltet gjelder foran stanseforbudet. Eller ?

I samme § 3 nr.2 står det ” anvisning fra Politiet gjelder foran anvisning(skilt) gitt på annen måte”.
Så jeg mener at jeg fortsatt står lovlig med varelevering på 372 selv om det står 1 meter fra buen. Jeg gjør som anvist fra Politiet.

Skiltet 552 HC gjelder også foran oppmerkingen. Så det er egentlig det samme om det er oppmerking eller ikke. Oppmerkingen er jo bare en tilleggsinformasjon om hvor man skal parkere .Er det ikke oppmerket, så parkerer man etter som anvist på skilt.
De som merker opp har fri om vinteren. Derfor er det mange ikke oppmerkede plasser rundt i byen. Så mye graving med fjernvarme som gjøres i byen, må man se etter skilt og ikke bare konsentrere seg om oppmerking. Som de fleste bilister gjør.

Jeg kan heller ikke finne en regel om at det er påbudt å merke opp HC plasser. Men den har kanskje du?

Helge

Sven Andreas Marti
7. desember 2009 kl. 22:15

Hyggelig at noen faktisk vil diskutere reglene med meg…du er faktisk den første!

Skilt 372 er et forbudsskilt. Uten noe skilt hadde det vært lovlig å parkere døgnet rundt (men selvfølgelig ikke nærmere enn 5 meter fra kryss, oppå gangfelt eller dersom politiet står og vinker deg videre). Skiltet gir følgelig ingen tillatelser – bare forbud (det kan INDIREKTE ha tillatelsesvirkninger dersom det avslutter f.eks. en strekning reservert for forflytningshemmede, slik som i Thor Olsensgate).

Ergo kan du ikke stanse nærmere enn 5 m fra ett vegkryss (trafikkreglene §17 nr. 1 litra b), eller oppå et fotgjengerfelt (trafikkreglene §17 nr. 1 litra d),

selv om det står et 372 parkeringforbudt skilt “bak deg” i en gate. Man må følge SUMMEN av alle forbud. Men siden skiltingen er feil får du neppe noe gebyr nærmere enn 5 meter fra vegkrysset (men likevel et gebyr dersom du stanser oppå et fotgjengerfelt – ikke fordi reglene har forskjellig rang – de står nesten rett etterhverandre i samme paragraf, men fordi skiltet kan “lure” deg til å tro at du har lov å stå nærmere krysset, men neppe lure deg til å tro du kan stanse oppå et fotgjengerfelt).

Samme gjelder 552 med underskilt “reservert forflytningshemmede med parkeringstillatelse”. Uten noe skilt kunne alle stått der. Med underskilt er det i utgangspunktet et FORBUD. Dette forbudet KAN man få dispensasjon fra ved å søke Trafikketaten om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Skiltet er forbudet, beviset er tillatelsen.

To eller tre plasser? Har gårdeier (med eksklusiv bruksrett til porten, liten bil og HC-bevis) lov å parkere mellom disse to oppmerkede plassene? Se hva Veidirektoratet og NorPark v/Egil Østvik mente om spørsmålet samme måned (desember 2009) i NorParks publikasjon Faiktor:P 2009 nr 3 på side 9. (klikk på bildet)

Men denne tillatelsen gir heller ikke noen tillatelse til å parkere foran en utkjørsel, på fotgjengerfelt, nærmere 5 meter fra vegkryss – eller utenfor oppmerket felt. Det gir tillatelse til å stå på steder hvor det er reservert (samt noen andre tillatelser fra maks tid, betaling m.m. se egen forskrift).

Står A, B, C og D lovlig? Ifølge Trafikketaten er det lov å parkere utenfor oppmerket felt dersom man parkerer arealeffektivt og ikke hindrer adkomst til oppmerkede felt. D står da åpenbart lovlig. Den første av A, B og C som parkerte hindret neppe annen trafikk unødig (jf vegtrafikkloven §3). Men hvem skal nå taues? Alle? Hjemmel? (klikk HER for å lese etatens brev)

Også på store parkeringsplasser er det forbudt å parkere utenfor oppmerket felt. Selv om man betaler avgift. OGSÅ om vinteren. Men når parkeringsplassen er snødekt kan det være vanskelig å følge forbudet og dermed urimelig/ulovlig å gi gebyr. Men det er fortsatt ikke “tillatt” å parkere utenfor oppmerket felt. Parkerer du f.eks. rett foran en nødutgang ved et rådhus,

Gir 552-skiltet tillatelse til å stå utenfor oppmerket felt langs en gate? Bildet er fra Thor Olsensgate og er tatt etter at kommunen fjernet oppmerkingen foran en rømningsvei fra en kirke (det er ingen innkjørsel, bare en smal dør og en trapp). Men skiltet ble ikke flyttet! Fokus på sikkerhet?

på en parkeringsplass, og du VET at det ikke er merket opp plasser under snøen (kanskje fordi du jobber i rådhuset) vil du kunne ilegges gebyr med begrunnelsen at du har parkert utenfor oppmerket felt! Det vil neppe skje, men du kan ikke påberope deg villfarelse. Rent praktisk kan dette faktisk skje. Dersom du får ettergitt ett gebyr med begrunnelsen at det var snø der når du parkerete på fredag, men at den må ha smeltet i løpet av helgen, kan du ikke bruke samme unnskyldning når snøen faktisk legger seg en uke senere. Du er da ikke lenger i aktsom god tro. Det er ALLTID ulovlig å parkere utenfor oppmerket felt – der slike finnes. ALLTID.

Det er ikke noe krav om å merke opp. Det er valgfritt. Men dersom man merker opp 20 plasser på en parkeringsplass – blir det eksakt 20 plasser ikke 21! Dersom merker opp 16 avgiftsplasser i Thor Olsensgate (jeg har talt dem) har eksakt 16 kjøretøy lov å parkere mot avgift innen angitt tidsrom. Og dersom man merker opp 2 HC-plasser har EKSAKT 2 kjøretøy med slik tillatelse lov å parkere. Vegholder må velge: Enten merke opp alle plasser – eller ingen. Gjør man dete bare delvis så blir resultatet noe annet enn det politiet har bestemt – å utvide antall plasser fra 2 til 3.

Trafikketaten flyttet først et skilt – og merket opp 3 måneder senere. Det har de selvfølgelig lov til. Men resultatet – i mellomtiden – var at det ikke var lov å parkere for noen på det umerkede området. Men gebyr kan ikke ilegges fordi det forrige skiltvedtake gjelder helt frem til politiest regulering er iverksatt. Formålet var – utvidelse fra 2 til 3 HC-plasser.
Vent å se – jeg kommer til å få rett til slutt

mvh Sven

Helge Ullsand
8. desember 2009 kl. 09:30 Rapporter

“Trafikketaten flyttet først et skilt – og merket opp 3 måneder senere”
Du mener selvsagt veivesenet.

EKSAGT 2 kjøretøy på 2 oppmerkede HC plasser? Det tviler jeg på.
En oppmerket HC plass skal være 6 meter lang.Flere ganger har jeg sett 2 små biler med HC disp stå i EN oppmerket plass. Bilene står da som § 9 sier; plassert som anvist ved oppmerking. Jeg har ikke lest noen steder i boka om forbud mot 2 biler. Dette er jo også ganske vanlig blant EL- og mopedbiler.

Jeg forstår at du ikke liker § 3.1 noe særlig. “offentlig skilt på veg gjelder foran trafikkreglene” Dette betyr jo at skiltet gjelder istedefor trafikkreglene! Ikke ved siden av.
Så selv om skilt er satt 1 meter fra krysset, så er ikke det feil så lenge myndighetene har bestemt det. Men jeg regner med at du ikke er enig i det.

Du nevner også 552 for forflytningshemmede. Og at det FORBUD for andre uten dispensasjon. Som du sikkert vet er det fullt lovlig for meg å stå på HC og ambassade plasser hvis jeg skal flytte for eksempel. Gjerne hele dagen hvis nødvendig. Og helt fram til noen med dispensasjon kommer til den reserverte plassen. Da vil jeg avgi den til vedkommende.

Du skrev også et brev med spørsmål til etaten. Jeg har ikke sett svarene på sida di. Problemet i Ullevålsveien 31 var jo grei.

372 skiltet manglet, og ble senere satt opp igjen. St. Olavs gate ved St.Olavs plass 3 ble også i orden. Nytt 552 med HC over 376 skiltet.

Ileggelsen av deg på avgiften fikk du jo tilbake. Men leser man skiltforskriften under 552 står det “dersom miniatyr av skiltet( 552) er anbrakt å parkometer eller parkometerstolpe betyr dette at parkering er tillatt i overenstemmelse med særlige regler om avgiftsparkering”
Så dette betyr at det lovmessig ikke var behov for stort 552 på skiltstolpe. Men sedvanen i Oslo er at det alltid skal være skiltet. Så derfor fikk du tilbake tilleggsavgiften.
Jeg regner med at du kontrollerte parkometerstolpen for å sjekke om 552 symbolet var der før du klaget?

Hilsen Helge
som tviler på om du noen gang får rett på din klage.
Du har spandert 30 tusen hittil. Hvor mye mer vil du bruke?

Sven Andreas Marti
8. desember 2009 kl. 18:21

Alt det du nevner har jeg logiske svar på (og siden du vil diskutere skal jeg svare

Det er ikke lov å parkere 2 kjøretøy på ett felt ifølge samferdselsdepartementets tolkning av reglene(Kommentar nov 2011: Reglene er siden endret. Nå kan el-biler parkere slik.). Grunnen til at det ikke blir håndhevet er at det ikke er mulig sikkert å fastslå hvem som parkerte sist. Selv på avgiftsplasser kan den sist løste biletten være en “påfylling” (som er tillatt sålenge man ikke står over makstiden).

Ang §3.1 så er det en såkalt presedensregel. Ved MOTSTRID mellom to bestemmelser så går skiltet foran. Men regler som IKKE er i motstrid til hverandre gjelder åpenbart samtidig. Man kan ikke parkere på fotgjengerfelt selv om det er et 552-skilt mot avgift i gata (prøv!).
Som nevnt har denne regelen samme “rang” som forbudet mot å stå mindre enn 5 meter fra kryss. Men det er ingen konflikt. 552-skiltet (med et underskilt) “forbyr” parkering medmindre man har den nødvendige tillatelsen. Den kan kjøpes i avgiftsautomaten eller søkes som bevis med legeerklæring (avhengig av underskilt). Prøv gjerne også å parkere på en offentlig parkeringsplass utenfor oppmerket felt (mot å betale avgift) og se hva som skjer. Det står ikke noe i parkeringsforskriftens §9(1) at den kun gjelder på parkeringsplasser?

552 (med underskilt) er kun et betinget forbud mot PARKERING. STANS for av-/pålessing er ikke parkering. Den må være “kortest mulig” men i Norge har vi ingen “tidsgrense”. Så du har forsåvidt rett at du kan av-og pålesse hele dagen sålenge det dreier seg om en mer eller mindre kontinuerlig aktivitet. Her finnes det MASSE rettspraksis.

Jeg er enig med deg vedr. Ullevålsveien har fått et svar som du ser nederst på min side (helt molbo svar. Hvordan parkerer man “arealeffektivt”?).
St. Olavsgate fikk jeg også ettergitt. Jeg sjekket og tok nærbilde av stolpen. Jeg er selvfølgelig ekstremt nøye med å sjekke reglene før jeg parkerer i strid med uklar skilting!

Jeg har nok spandert vesentlig mer enn 30’000,-. Med arbeidstid nærmere 250’000,-.

Jeg begynner å tro at jeg kommer til å få dette igjen mange ganger (men hvorfor er inntil videre en hemmelighet).

mvh
Sven

Sven Andreas Marti
8. desember 2009 kl. 18:36

Det med Trafikketaten flyttet først et skilt var selvfølgelig feil (jeg skriver det rett på hjemmesiden). Det var samferdselsetatens entreprenør som flyttet skiltet, mens det var Trafikketaten som merket opp (med spraymaling – samme merking som er der den dag i dag).

Helge Ullsand
8. desember 2009 kl. 21:03 Rapporter

OK.Takk for alle svar. Lykke til videre med din kamp. Ikke mot Trafikketaten ,men mot praksisen i Vegtrafikkloven.
Men tviler fortsatt på at du vil få tilbake mange ganger 250’000,- Etter 20 år i skiltbransjen er jeg fortsatt enig med etaten i tolkningen av HC plassen i Thor Olsens gate.

Helge

Sven Andreas Marti
8. desember 2009 kl. 23:17

Takker også for konstruktiv samtale…selv om jeg måtte ta feil så har jeg i det minste en argumentasjonskjede som lar seg diskutere.

Sven

Sven Andreas Marti
12. desember 2009 kl. 20:30

Ser du også løper orientering og mosjonsløp…jeg er eier og styreleder av Emit…du har sikkert hørt om oss? mvh Sven

Sven Andreas Marti
18. desember 2009 kl. 21:46

Nå har “vennenelisten” din dukket opp igjen. Hils Iolanta i Trafikketaten fra meg…hva mener hun om min tolkning av reglene? Sålangt har ingen fra Trafikketaten eller domstolene gått en brøkdel så langt i å diskutere saken med meg som deg! Nå har de muligens hørt min versjon (via deg). Kanskje de kan fortelle meg sin fortståelse (og ikke bare den “arealeffektive” versjonen (som de har “unntatt offentligheten”). Hadde en mistanke om at du muligens spør på vegne av Trafikketaten (er ikke sikker, bare syntes det var påfallende siden nesten ingen vet at jeg har en ny rettsrunde på gang om samme spørsmål akkurat nå. Iolanta er en av de få som vet det, og som jeg nylig sendte en melding til på FB). Kommentar?
Jeg er ikke sint på Trafikketaten sånn generelt. Jeg bare mener at de er urimelige når de ikke retter en slik feil (eller i det minste uklar) skilting før i mai, og i mellomtiden bøtelegger nesten alle de lurer. Min aksjon var nettopp for å stoppe dem og få dem til å merke opp. Jeg er mest indignert over etatens ledelse som ikke sørger for bedre opplæring og anvender bedre skjønn. Selv om jeg skulle ta feil er jeg ikke den eneste (Norparks leder og forfatter av boka Parkeringsrett tok også feil – skrev han til meg i en mail etter Høyesteretts kjennelse). Men trafikkbetjentene og saksbehandlerne har sikkert forstått detaljene i lovverket bedre en Egil Østvik (og jeg). De har jo fått et 10 dagers kurs (av Egil Østvik).

Helge Ullsand
21. desember 2009 kl. 09:34 Rapporter

Leste om deg i avisa tidligere i år. Og at du fikk avslag. Men vet ikke om du har ny runde på gang. Men du skrev jo” vent å se”. Så da kommer du vel i avisa igjen.

Sven Andreas Marti
6. oktober 2010 kl. 00:25

Når eksakt sluttet du i Trafikketaten og begynte i vegvesenet?
3. juni i fjor jobbet du tilsynelatende i Trafikketaten
mvh Sven

-Er dere tjukke i hue? – DN.no

http://www.dn.no/dntv/nyheter/article1066360.ece

Idiotisk skilting, mente bileierne og skjelte ut tjenestemannen fra Oslo kommune. Se kranglevideo. Les mer om borttauingen her.

Del

Sven Andreas Marti
7. oktober 2010 kl. 14:14

Sitat fra dine tidligere skriflige uttalelser:
“Det er oss i veivesenet som gjør det”.
“Hvis du spør en betjent så får du til svar…”.
“Nok en gang unødig mobbing av trafikkbetjenter”.
“Leste om deg i avisa tidligere i år. Og at du fikk avslag. Men vet ikke om du har ny runde på gang.”

Du har i mange år jobbet og jobber fortsatt som trafikkbetjent i etaten. Er du klar over hvilke problemer dine handlinger kan få for etatens rykte?

En ting er at du går rundt og innbiller deg at du kan stanse nærmere 5 meter fra vegkryss på grunn av et 372-skilt og ikke gidder å tenne varsellampene. Men en eller annen varsellampe burde lyst når du skjuler vennelisten og kontakter meg under falsk flagg. Din fremgangsmåte er tåpelig, uetisk, ulovlig og muligens straffbar.

Foreslår at du printer ut hele samtalen mellom oss og gir til din FB-venn Iolanta, Nina H og Kari Eliassen (det kommer til å bli medieomtale – ikke nødvendigvis av denne samtalen det er ikke så relevant men likevel en type stoff som publikum elsker).

Så er etaten forberedt og kan begrense skadene. Dere skal tross alt forsøke å jobbe i vår og ikke egen interesse.

Du personifiserer mine påstander om at Trafikketaten har vanskelig for å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Du blir garantert nevnt i oppfølgerartikelen på www.gebyr.no og samtalen i sin helhet kommer til å bli publisert der. Hvis du har lyst å svare er du hjertelig velkommen til å svare NÅ (jeg skal ikke sensurere deg).

Helge Ullsand
7. oktober 2010 kl. 16:31 Rapporter

du er fortsatt like ivrig

Sven Andreas Marti
7. oktober 2010 kl. 22:33

“Etter 20 år i skiltbransjen er jeg fortsatt enig med etaten…”.
Med din iver blir det sikkert 20 til.

Lykke til!

Projektor, iPod og andre tekniske innretninger…

Den 30. oktober 2009 kjøpte jeg en iPod Nano, først og fremst fordi den er så liten og har innebygget videokamera (planen er å bruke den i undervisningsøyemed ved å plassere den i helikopterne jeg underviser på). Kameraet fungerer veldig bra men har litt dårlig oppløsning (men veldig bra lyd). Her kommer enda en “rebus”:

Dette bildet er et lite utklipp fra et videopptak gjort en torsdag morgen på vei inn i et lokale som ligger i 4de etasje i en kjent bygning i Oslo (hvor antall kriminelle desverre er høyere enn i de fleste andre kontor-/møtebygninger i byen). I lokalet befant det seg en videoprojektor før dette opptaket ble gjort. Men når jeg kom inn i lokalet med min iPod Nano kunne hverken jeg eller min iPod lenger observere noen projektor (men flere personer var der allerde, kanskje noe overraskende. Det var også andre tekniske innretninger i lokalet som neppe fungerte etter hensikten/ikke ble brukt).

Spørsmålet er: Hvor er projektoren?

Jeg vet per i dag ikke svaret, men vet om noen som vet (og som jeg har spurt). Jeg regner med å få vite svaret i løpet av året. Men dersom noen kan “spå” svaret – og det viser seg å være korrekt – så utlover jeg igjen en helikoptertur (som jeg filmer med min iPod).

Dette er ikke noe sirkus!?

Jeg har samlet veldig mange bilder og timer med videoer og lydopptak i forbindelse med et privat prosjekt jeg har brukt nesten ett årsverk på (prosjektet handler ikke primært om Trafikketaten, men etaten var et svært egnet subjekt). Jeg nærmer meg slutten på prosjektet og vurderer hvordan jeg skal presentere resultatet slik at det får den ønskede virkningen. Jeg vurderer om/når/hvor/hvordan jeg skal bruke bilder, videoer og lydopptak. Jeg tenkte her å vise noen bilder fra en av de tidligste videoene fra første halvår 2008 som svært få har har sett eller visst om.

Trafikkbetjent 623 tar bilde av min bil (og heldigvis også av en passerende rød VW) og jeg tar video av ham. Jeg tror denne videoen (og ikke minst noen senere “sirkusvideoer”) kan komme til å bli mye sett en dag og svært upopulær hos noen (som ikke jobber i Trafikketaten).

På denne videoen forekommer ordet sirkus flere ganger…(Takk Arne Arnardo for at du kjøpte et sirkustelt i 1947. Hadde du ikke gjort det akkurat dette året hadde jeg kanskje aldri klart å løse denne saken. Ordet sirkus finnes også flere ganger på et senere opptak fra 2009 – som ikke har noe med dette sirkuset å gjøre. Et rent sammentreff. “Sirkusteltdommen” er feil løsning men “sirkus” er nok også en snill analogi i flere sammenhenger. Flere stikkord/ledetråder finnes på denne bloggen.)

Den første som klarer å finne ut hva videoen har med sirkus å gjøre (og ikke har hørt løsningen av meg eller ansatte i NRK som nylig har hatt indirekte med saken å gjøre og dermed muligens forstår løsningen) skal få en gratis helikoptertur til en verdi av 3000,-!

Løsning på dette og flere “mysterier” kommer etterhvert.

Forslag til svar kan sendes til meg på sven (at) emit.no. Skulle jeg få korrekt eller andre fantasifulle forslag skal jeg publisere dem her. Publiseringen av denne “rebusen” har et helt konkret (taktisk) formål. (At jeg opplyser om at det har et tatisk formål er også taktisk).

Oppdatert 25. januar kl. 13:50:
Første løsningsidé er meget bra (og analogien treffende) men løsningen likevel feil (ikke det jeg siktet til):
På norsk Wikipedia står det om Arne Arnardo (http://no.wikipedia.org/wiki/Arnardo):
“I 1966 ønsket han å føre en av sine elefanter som vitne i en erstatningssak mot en tidligere ansatt, men elefanten kom seg ikke inn i Oslo tinghus; døren var for smal!”.