Oppdatert 13. september 2011 – noen mindre endringer
Jeg har stevnet Oslo kommune, Trafikketaten med krav om innsyn i offentlig journal og fem konkrete dokumenter (prosesskrivene ligger i denne tråden). Kravet ble fremsatt etter den andre rettsprosessen hvor ytterligere tre av gebyrene ilagt våren 2008 ble opprettholdt. (For de som mener at saken dreide seg om 11 parkeringsgebyr kan jeg nå opplyse om at bare 5 er opphevet og herved gratulere Trafikketaten med seieren.)
Ankeprosessen i denne andre rettsrunden dreide seg nesten utelukkende om å forsøke å få innsyn i hvilke dokumenter Trafikketaten hadde sendt Oslo tingrett i forkant av rettsmøtet den 26.11.2009. Siden det ikke lyktes å få innsyn i tingrettens dokumenter som et prosessuelt krav (innsyn/kopier etter prosesslovene kan ikke tvangsfullbyrdes) forsøker jeg nå å få innsyn ved hjelp av en separat sak hvor innsyn i dokumentene er selve det materielle kravet (innsyn/kopier etter forvaltningsloven kan tvangsfullbyrdes).
Først etter at anken (som etterhvert utelukkende gjaldt saksbehandlingsfeil) var forkastet av både Borgarting lagmannsrett og Høyesterett, fikk jeg i august 2010 visuelt innsyn i “alle fysiske dokumenter” Trafikketaten mente å sitte med. Jeg ble imidlertid nektet kopier av nyoppdagede dokumenter, journalutskrifter (på et nyoppdaget saksnummer) og en konkret e-post med begrunnelsen at saken nå var avsluttet og at Trafikketaten ikke hadde “anledning til å bruke mer tid utover dette”.
Etter det tredje skriftlige avslaget på rad stevnet jeg Trafikketaten den 13. september 2010 for Oslo tingrett. Oslo tingrett varslet i brev av 26. oktober om at saken ville bli avvist og oppfordret meg til å trekke søksmålet. Tingrettens begrunnelse var at den anså parts- og journalinnsyn for å være underlagt “forvaltningens alminnelige myndighetsutøvelse” slik at en parts krav på innsyn ikke var et “rettskrav i tvisteloven § 1-3s forstand”. Tingretten mente kommunen først måtte treffe et “endelig vedtak” om å nekte innsyn, hvoretter domstolen muligens var kompetent til å overprøve vedtaket.
Jeg takket i brev av 1. november 2010 for rettens “veiledning” men opprettholdt søksmålet uendert. Deretter ettelyste jeg gjentatte ganger en avvisningskjennelse. Først etter en tenkepause på tilsammen nærmere fem måneder forkynte Oslo tingrett søksmålet den 11. februar 2011 for kommunen, opplyste om at tingretten har slettet den sentrale e-posten (dokument 13), for så en måned senere å erkære seg inhabil og overlate saken til Follo tingrett.
Siden saken skal behandles av domstolene vil jeg ikke her og nå komme med mange synspunkter, men forsøke i hovedsak å holde meg til fakta som jeg utdyper/kommenterer i petit. Jeg vil innledningsvis bare kommentere den vanligste innvendingen jeg hører:
Mange mener at jeg henger meg opp i detaljer. Parkeringsbøter er det lov å hisse seg opp over i noen minutter, men etter tre år burde man kunne forholde seg litt mer realistisk til fakta og glemme de irrasjonelle følelsene. Dersom jeg mener at jeg forstår parkeringsretten bedre enn både Trafikketaten og alle dommere, eller at domstolen bevisst skal ha “jukset” med dokumenter i en parkeringssak, så synes jeg å mangle både selvinnsikt og respekt for domstolene og dommerne.
Slike synspunkter støtter jeg fullt ut.
Jeg har aldri hisset meg opp over parkeringsgebyrer i mer enn kanskje fem minutter. Argumentet kommer fra folk som ikke har møtt meg eller ikke har satt seg inn i “Marti-saken” (slik den kalles internt i NorPark). Jeg tror at mine bevisste og gjentatte feilpakeringer samt rolige, direkte og respektløse fremtoning gjør at jeg oppleves som arrogant og at dette muligens provoserer dommerne og enkelte saksbehandlere. Det har i stor grad vært tilsiktet (noe jeg kommer tilbake til ved en senere anledning).
Jeg respekterer mennesker som mennesker og veloverveide synspunkter som nettopp – veloverveide synspunkter. Men jeg ser ingen logisk grunn til å skulle respektere dommere i deres egenskap som dommere (autoritetsrespekt). Jeg respekter imidlertid deres synspunkter i den grad de er veloverveide. Respekt for autoriteters og manglende respekt for “amatørers” synspunkter, ved at man tillegger disse ulik vekt, hemmer en klar og logisk tankerekke. Synspunkter i seg selv blir verken bedre eller dårligere bare fordi de bæres frem av den ene eller andre. Begrunnelsene som bærer deres argumenter er det vesentlige. I takt med at subjektive følelser har gjort seg mer og mer gjeldende har begrunnelsene forsvunnet og (kort-)slutningene blitt stadig mer indirekte, upresise og generaliserende.
Den første som faktisk forsøkte å imøtegå mine argumenter (og ikke bare “meg”) med et fullstendig resonnoment var Trafikkbetjent Helge Ullsand på Facebook. Diskusjonen fikk for første gang frem hele problemstillingen med utgangspunkt i de relevante rettsreglene. All ære til Helge Ullsand som forsøkte å begrunne hvorfor gebyrene skulle være gyldige ved å forsøke å gjennomgå hele resonnomentet og ikke bare drøfte ett moment (oppmerkingens rang) og deretter hoppe rett til konklusjonen (uten å få med seg de resterende leddene i kjeden fra regler til gyldig gebyr). Hadde han i tillegg hatt mot til å innrømme å jobbe i Trafikketaten, kontaktet meg et par måneder tidligere og viderebrakt våre synspunkter til overordnede, hadde det aldri blitt noe behov for den andre rettsrunden eller dette innsynssøksmålet.
Til å begynne med beskyldte jeg motparten og dommere for å ta feil (som alle i enhver rettssak hhv. anke). Men etterhvert som jeg beskyldte dem for å ha gjort enkelte feil med overlegg (jukse) har de objektive argumentene totalt forsvunnet. At jeg beskylder noen for juks er imidlertid (i beste fall) bare et subjektivt argument for ikke å gi innsyn i dokumentene, ikke et objektivt argument.
Også i fortsettelsen vil jeg forsøke å være så saklig, presis og systematisk som overhodet mulig. Dersom alle parter forsøker å legge følelser til side og holde seg til de fysiske dokumentene og den faktiske virkeligheten, tror jeg dette prosjektet er avsluttet om kort tid.
Så tilbake til det tørre
faktum:
Dette innlegget er bygget opp/skrevet i forlengelsen av tråden i Spørrespalten (klikk her for å lese den). Jeg vil ikke publisere enda flere faktiske opplysninger på et forum som bør være forbeholdt generelle spørsmål omkring innsyn og offentlighet (og gjør det derfor her, ikke minst fordi jeg her kan rette skrivefeil – det er en del feildateringer i mine innlegg på www.offentlighet.no).
Fotografiet jeg viser til i mitt innlegg i “spørrespalten” er det fotoet som er omtalt i avsnittet “Effektiv digital bevisfabrikasjon” i hovedartikkelen “Den lille urett”. Det er tatt 10. april 2008 og ikke 22. februar 2008, slik Trafikketaten hevdet i den første rettsrunden. Jeg fikk først bekreftet datoen på fotografiet i desember 2009 ved å studere lydsporet på noen gamle videoopptak (hvor en NRK-sending høres i bakgrunnen – se innlegget/rebusen “Dette er ikke noe sirkus”). Selv om fotografiet dermed beviselig er tilbakedatert, har Trafikketaten ikke fjernet noen datostempling nederst. Tilbakedateringen skyldes derfor mest sannsynlig bare mangelfulle rutiner. En slik tilbakedatering har i de fleste tilfeller ingen praktisk betydning. I den første rettssaken var fotoets datering ikke relevant (og derfor ikke noe jeg fant grunn til å ta opp). Men i denne andre rettsrunden var feildateringen ytterst relevant (og muligens avgjørende for at to av gebyrene faktisk ble ettergitt).
At etaten ikke hadde klippet bort noen datering (og eksakt hvilken dag fotoet var tatt) visste jeg ikke i rettsmøtet den 26. november 2009 der gebyret av 10. april skulle behandles (på dette tidspunktet trodde jeg selv at fotoet var tatt 23. april). Dommeren kunne imidlertid vite at Trafikketaten ikke hadde klippet vekk noen datomerking (og at det tilhørte ileggelsen av 10. april, gjengitt i bilag 7) – for han satt av en eller annen grunn med det originale, uklippede fotografiet (merket “Dok 7″). Hvordan og hvorfor han fikk tak i dette fotografiet er på mange måter det mest interessante, men ikke det viktigste i forhold til mitt innsynssøksmål. Jeg starter likevel med fotoet, og kommer senere tilbake til “klagen” og “projektoren”.
Fotografiet merket “Dok 7″ (og e-posten merket “DOK.NR. 13″)
Jeg hadde selv (den 16.11.09, klikk her) fremsendt det nesten identiske fotoet (merket 8-6) som jeg satt med (som både var beskjært nederst og hvor kjennetegnet på den passerende VW var maskert) og bedt dommeren om å pålegge Trafikketaten om å dokumentere fotoets virkelige dato/utlevere alle originale fotografier (vedlegg 9-5/Dok 3A til min begjæring var i sort/hvitt, beskjært og derfor heller ikke dommerens foto). Formålet mitt med å få fremsendt alle fotoene som etaten hadde tatt var å få to av gebyrene ettergitt da de var ilagt for en og samme parkering (jf parkeringsforskriften § 14 (4)). For å bevise dette trengte jeg korrekt daterte fotografier av alle de relevante parkeringene (som kunne dokumentere at bilen ikke var flyttet fra en dag til neste).
Til venstre dokumentet (Dok 7) dommeren satt med og merket med et grønt kryss, til høyre dokumentet jeg sendte dommeren den 16.11 (merket 8-6).
Disse to gebyrene (av 9. og 10.04.08) ble imidlertid ettergitt helt i begynnelsen av rettsmøtet, etter et relativt sterkt påtrykk fra dommeren på Trafikketaten som på sin side hevdet ikke å kjenne til min anførsel om “dobbeltgebyr”. Dommeren begrunnet ønsket om at etaten etterga gebyrene med “rettsøkonomiske grunner” for at saken skulle bli “lik den forrige” (selv om jeg i min begjæring av 16.11 ga uttrykk for at denne anførselen bare var subsidiær til hovedanførselen, basert på parkeringsforskriften § 9). Jeg hadde i min begjæring av 16.11 påpekt Trafikketatens tilbakedatering av dette fotoet i forrige rettsrunde (og Trafikketaten hadde fakset ett av mine dokumenter, med linken “www.gebyr.no”, til dommeren den 20.11.2009), uten at jeg vet om dette kan ha påvirket dommeren i forhold til hans (reelle eller tilsynelatende) press på Trafikketaten. (Fotografiet dommeren satt med er i farger og kan derfor ikke være en del av noen faks).
Dommeren etterkom ikke min begjæring om utlevering av fotografiene, men satt tydeligvis i rettsmøtet selv med to nesten helt identiske fotografier av parkeringen av 10.04.2008. (Som dokumentbevis over parkeringsgebyr spiller forskjellen (bare dateringen) ingen rolle, men som realbevis for at kommunen må ha sendt dokumenter til domstolen (men ikke meg – en mulig saksbehandlingsfeil) er forskjellen åpenbart relevant – noe lagmannsretten hadde vanskelig for å forstå.)
Når dommeren senere i rettsmøtet ba oss utpeke et skilt i “sakens dokumenter”, tok han frem “feil” fotografi (dokumentet lå nesten helt øverst i dommerens saksmappe) og påførte det et grønt kryss. Jeg (og åpenbart heller ikke dommeren) la der og da merke til at dette fotoet/dokumentet ikke kunne stamme fra meg. Først mye senere (den 27. desember), ved nøye granskning av tingrettens dokumenter oppdaget jeg disse små forskjellene.
Trafikketaten hadde den 8. desember 2009 gitt meg kopi av tingrettens saksmappe, men denne hadde allerede da vært gjenstand for “dokumentfiltrering”. Dette vises bl.a. ved at “dokument 13″ manglet i saksmappen. Dette dokumentet er journalført (klikk her) allerede den 23.11.2009 med tittelen “Blankt ark(mail fra Trafikketaten)”. Tingretten hevdet å ha sendt saksmappen i sin helhet til Trafikketaten den 27.11.09 og nektet derfor i desember 2009 å sitte med eldre saksdokumenter. Først den 25. januar 2010 (etter at Trafikketten hadde returnert saksmappen) fremsendte tingretten dette arket påstemplet “DOK.NR.” med tilføyelsen “13″. Med mindre dette arket, som viser en vidersendt e-post fra dommeren til seg selv, er laget av tingretten i ettertid, så må Trafikketaten eller tingretten ha fjernet dette dokumentet fra saksmappen FØR de ga meg kopi/innsyn i desember 2009.
(Det mest nærliggende motivet for å fjerne “Dok 13″ må være at vedkommende ønsket å hindre at jeg, på bakgrunn av dokumentets noe uvanlige innhold (indirekte journalføring av en videresendt e-post), ville fatte ytterligere interesse for den originale e-posten. Det var imidlertid for sent, da journalinnføringen (“Blankt ark(mail fra Trafiketaten)”) av 23.11 forlengst hadde vekket min nyskjerrighet. Etter at domstolen dementerte eksistensen av en telefaks av samme dato (23.11) forsterket min interesse for denne originale e-posten seg ytterligere. Jeg har minst fremsatt 10 – ti skriftlige begjæringer og anmodninger til Trafikketaten, Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Norges Høyesterett om å få den originale e-posten utlevert. Oslo tingrett bekreftet i brev av 11.02.2011 om at e-posten nå er slettet. En av begrunnelsene lyder: “Det var på tidspunktet for slettingen ikke grunnlag for å anta at e-postmeldingen fra Trafikketaten ville vekke slik interesse som du har lagt i den”!
Trafikketaten har fortsatt, til tross for flere skriftlige anmodminger, ikke fremlagt denne opprinnelige e-posten. Når jeg i desember 2009 krevde “arkivversjonen av e-posten” utlevert, svarte Trafikketaten i brev av 21. desember bare med å sitere teksten i e-posten, referere til det ene vedlegget og tilføye at de ikke hadde sendt meg en kopi fordi “henvendelsen ellers ikke inneholdt nye opplysninger av betydning for saken”. E-posten ble imidlertid ikke vedlagt og dagen etter foretok arkivet en del “handlinger” på mitt saksnummer (gamle dokumenter ble journalført for andre gang denne dagen), i følge Trafikketaten uten å endre noen dokumenter. Om Trafikketaten nå har rukket å slette eller “miste” denne e-posten vet jeg ikke siden Trafikketaten fortsatt nekter utlevering – uten annen begrunnelse enn at de ikke har anledning til å bruke mer tid på saken.)
Ved de to etterfølgende gjennomsynene av saksmappen (9. og 17 desember) overså jeg at mappen inneholdt to nesten like fotografier. Dette fordi “dommerens foto” nå var lagt inn som erstatning for et annet fargefoto jeg selv hadde fremsendt den 16.11 (min oppmerksomhet var da ikke rettet mot mine egne forsendelser fordi jeg på det tidspunktet lette etter telefaksen av 23.11 – som først “sluttet å eksistere” en måned senere – ved tingrettens dementi i brev av 23. desember 2009). Sistnevnte foto (forøvrig fotoet av den svarte pickupen i artikkelen “Trafikketaten gir grønt lys…”) synes nå å ha blitt borte for godt (sammen med noen andre mindre betydningsfulle dokumenter som dommeren i rettsmøtet beviselig skrev på (med samme tusj som krysset på fotoet) og som lå i saksmappen senest i desember 2009).
AT Trafikketaten/tingretten filtrerer vekk dokumenter er etter mitt syn ikke like interessant som å vite NÅR (før eller etter at dommeren/motparten har sett dem) og HVORFOR de filtreres ut og ikke minst HVA de dokumentene som er filtrert bort, hhv “filtrert inn”, inneholdt.
Fotografiet med dommerens grønne kryss forsvant imidlertid først senere fra saksmappen (på vei til Lagmannsretten).
Dette kan rent teoretisk være en tilfeldig glipp, noe jeg åpenbart har gode grunner til å betvile. Det er kanskje vel så sannsynlig at fotoet (“Dok 7″) ved en feil ikke ble filtrert vekk (sammen med “DOK 13″) fordi den som filtrerte mappen på det tidspunktet også overså de ørsmå forskjellene (i likhet med meg, tingrettsdommeren og senere den saksforberedende lagmannsrettdommeren). Dagen saksmappen ble gjenfunnet og kopiert (7.12.2009) var saksbehandleren som sendte den originale e-posten av 23.11.2009 ikke på jobb (i følge saksbehandleren som gjenfant saksmappen etter at mappen hadde vært på avveie i over en uke). Selv om han muligens dagen etter (jeg fikk kopiene kl 10:00 den 8.12.2009) rakk å sjekke kopiene kan han også i farten ha glemt/oversett dette fotografiet.
Etter å ha oppdaget dette dokumentet/fotografiet (Dok 7) holdt jeg oppdagelsen for meg selv helt frem til saksmappen var kommet frem til lagmannsretten (mars 2010). Jeg sørget i mellomtiden for å sikre ugjendrivelige bevis for hva den fremlagte saksmappen inneholdt (bl.a. ved å fremsende “ikonprint” av både saksmappen og de offisielle forsendelsene som egne vedlegg til lagmannsretten – før jeg fikk et nytt innsyn hos lagmannsretten den 8. mars 2010). Når jeg deretter etterlyste “dommerens foto” i prosesskriv til lagmannsretten, skrev Trafikketatens saksbehandler den 20. april 2010 et brev (klikk her) hvor han nektet å sitte med eller å kjenne til dette dokumentet. Lagmannsretten fant ingen grunn til å undersøke om det eksisterte flere ukjente dokumenter fordi fotografiet uansett ikke kunne ha noen betydning.
Dette må være en ren (logisk) misforståelse da fotografiet, som sådan, åpenbart ikke inneholder relevante opplysninger, men som dokument beviser at det er fremsendt dokumenter som jeg ikke har fått innsyn i. Om denne forsendelsen innholdt ANDRE relevante opplysninger/dokumenter er (for de som ikke mener å være synske) umulig å ta stilling til uten å få hele forsendelsen fremlagt.
Trafikketaten visste neppe at jeg satt med videofilm som viser at den samme saksbehandleren den 17. desember 2009 fysisk holdt i dette dokumentet. Etter at jeg fremsendte et stillbilde fra denne videoen gjenfant Trafikketaten dokumentet – men først etter at saken var rettskraftig avgjort og den nevnte saksbehandleren hadde begynt i en annen etat.
Trafikketatens saksbehandler nektet i April 2010 for å kjenne til eller sitte med "Dok 7". Han hadde neppe grunn til å tro at jeg satt med videoopptak som viser at han er den siste personen som beviselig holdt i selve dokumentet (det andre fotoet, dokument 8-6, synes noen sekunder senere på videoen).
Klagen av 2. oktober 2009
Grunnen til at jeg begynte å “grave” i tingrettens dokumenter er ikke dette fotografiet (som jeg ikke kjente til før 27.12 og som ALENE i forhold til den rettslige problemstillingen for de gjenværende gebyrene åpenbart ikke hadde noen betydning).
Hovedårsaken til å undersøke tingrettens dokumenter er at kjennelsen (klikk her) ikke nevnte mitt rettsgrunnlag (parkeringsforskriftens § 9) med ett ord. Dette var hele årsaken til at jeg ønsket en ny prøving av saksforholdet (ingen av dommerne i den første rettsrunden har nevnt bestemmelsen, først og fremst fordi det ikke ble anført før (som et sideargument) i anken til Høyesterett, en anke Høyesterett ikke valgte å realitetsbehandle). Min opprinnelige klage over gebyrene til Trafikketaten nevnte heller ikke bestemmelsen og Trafikketaten hadde oversendt en tykk bunke med papirer til tingretten den 28.09.09, uten i sin påtegning (=stevning, klikk her) å nevne §9. Trafikketaten hevdet i påtegningen at saken var identisk med de tidligere sakene og foreslo derfor en “kontorforretning” (ikke noe rettsmøte).
Dette var etter mitt syn et forsøk på å lure både meg og retten (slippe en prøving av min helt nye hovedanførsel). Det var en åpenbar fare for at dommeren kom til å tro på Trafikketaten og igjen overse § 9, selv om bestemmelsen nå var nevnt på ett av de ca 60 arkene, ett brev jeg hadde sendt Trafikketaten den 7.09.2009. Dette brevet av 7.9 (klikk her) er prinsippielt bare en purring på et tidligere krav om domstolsbehandling og var av den grunn ikke utformet som noen juridisk begrunnet klage. Det fremgikk at formålet med brevet var å avslutte tvisten ved at Trafikketaten trakk de resterende gebyrene (og ikke “belaste” tingretten med en helt unødvendig/opplagt sak). Jeg hadde før dette utvekslet e-post med Trafikketatens kommunikasjonsdirekør Kari Eliassen (klikk her), forklart problemstillingen og foreslått en utenomrettslig løsning.
Etter å ha mottatt en kopi av Trafikketatens påtegning (stevning) til Oslo tingrett skrev jeg derfor umiddelbart en kort (2 sider tekst) og konsis “Klage til Oslo tingrett over parkeringsgebyr” (klikk her) som utelukkende handlet om § 9 og dens direkte virkning på gebyrenes gyldighet. Denne klagen sendte jeg (av frykt for å komme for sent) den 2. oktober 2009 direkte til tingretten og skrev i følgebrevet (klikk her) at dette var gjort for å sikre at min klage ble fremlagt retten. Av følgeskrivet fremgikk det også at en kopi var sendt Trafikketaten.
I rettsmøtet virket det imidlertid som om dommeren ikke kjente til dette dokumentet, noe jeg ikke klarte å få avklart i rettsmøtet (dommeren drev en etter mitt syn ekstrem prosessledelse og avbrøt begge parter uavbrutt). Etter rettsmøtet diskuterte jeg og Trafikketatens prosessfullmektige dommerens ledelse og Trafikketaten var enig med meg i at dommeren ikke syntes å forstå hva saken dreide seg om (se referat på side 11 i dette dokumentet). (Det fremgår også av e-postene jeg like etter rettsmøtet sendte til NAF.) Jeg var overbevist om at dommeren enten ikke hadde sett skrivet, eller med vilje overså det. Jeg skrev av den grunn en klage til Tilsynsutvalget for dommere (klikk her) hvor jeg vedla et referat av hele rettsmøtet, inklusive hvilke dokumenter som ble fremlagt i rettsmøtet. Formålet med denne klagen (som jeg trakk noen dager senere) var å sikre notoritet for at jeg skrev referatet før jeg hadde mottatt kjennelsen i posten eller fått innsyn i saksmappen.
(Den senere fremlagte saksmappen inneholdt et omslag merket “Fremlagt” som inneholdt eksakt de samme to dokumentene, begge stemplet “Oslo tingrett”, slik jeg hadde beskrevet/vedlagt i min klage til tilsynsutvalget. På dette tidspunktet trodde jeg at dommeren hadde funnet frem mitt eget foto, merket “8-6″. Som det fremgår av min klage til tilsynsutvalget (se side 9 i PDFen), så beskriver jeg at dommeren tar fotoet ut av saksmappen og påfører det et grønt kryss, uten at jeg, når jeg skrev referatet, kunne ane at slike detaljer komme til å bety noe (ellers hadde jeg nok kommentert det!). Dokumentene som ble kommentert i rettsmøtet (men ikke ble overlevert dommeren) la jeg også ved som kopier til min klage. Men siden jeg ikke i rettsmøtet oppdaget forskjellen mellom dommerens og “mitt” foto, illustrerte jeg dommerens grønne markering ved å fremsende mitt eget dokument 8-6, påført et grønt kryss (så vidt synlig lenger nede på skiltstoplen på side 24 i PDFen som vedlegg 6 til denne klagen).
Lørdag 28.11 mottok jeg kjennelsen og forsto at min mistanke var korrekt. Parkeringsforskriften § 9 og min påstand om saksomkostninger (begge tydelig gjengitt i min korte/konsise “Klage over Parkeringsgebyr” av 2.10) var ikke gjengitt i kjennelsen. Mandag morgen 30.11 møtte jeg opp i tingretten for å sjekke hva som lå i saksmappen. Denne var (i følge tingretten) allerede sendt Trafikketaten, men dokumentjournalen (klikk her) viste ingen forsendelse fra meg den 2.10. Saksmappen (som jeg fikk kopi av og gjennomgå to ganger i desember) inneholdt heller ikke noe spor av prosesskrivet, verken i original eller kopi. Tingretten bekreftet imidlertidig både muntlig og skriftlig at dommeren hadde mottatt min klage og dokumenterte dette ved den 25.01.2010 å oversende en kopi av min klage, innstemplet tingretten 6.10.2009. Disse kopiene av den “innstemplede klagen” fikk jeg imidlertid først etter at Trafikketaten hadde sendt tilbake alle dokumentene de anså for å være “av betydning” for avgjørelsen av klagen. Denne vage formuleringen fikk meg til å stile spørsmål på nytt om klagen hadde nådd dommerens kunnskap FØR rettsmøtet. Siden dommeren var blitt langtidssykmeldt hadde hans avdelingsleder skrevet at dommeren “selvfølgelig” hadde alle sakens dokumenter. Men avdelingslederen nektet nå å svare på flere spørsmål (bl.a. om dokumentet nådde dommerens kunnskap før rettsmøtet).
Etter ovennevnte korrespondanse med både tingretten og Trafikketaten (som begge nektet ytterligere innsyn i eldre dokumenter) hadde jeg i praksis verken noe ankegrunnlag over gebyrene (siden § 9 ikke var nevnt i kjennelsen) eller over saksbehandlingsfeil (siden Trafikketaten benektet å ha fremsendt noe foto og tingretten ikke korrigerte sin uttalelse om at dommeren “selvfølgelig” hadde alle sakens dokumenter).
Først sommeren 2010, etter at saken var rettskraftig avgjort, fant jeg en tom konvolutt fra Oslo tingrett til Trafikketaten (poststemplet 06.10.2009) som lå sammen med min originale forsendelse til Oslo tingrett.
Trafikketaten nektet og nekter fortsatt å bekrefte hva denne konvolutten inneholdt. De har også flere ganger skriftlig nektet å fremsende en kopi av konvolutten og dets innhold. Jeg fikk heldigvis lov å ta et fotografi av den (ellers hadde jeg neppe hatt noe grunnlag for mitt innsynssøksmål). I bakgrunnen synes min originale forsendelse TIL Oslo tingrett av 2.10.2009.
Det er i prinsippet ikke utenkelig at dommeren senere fikk fremsendt en kopi, med vilje har ignorert innholdet og at kopi av min klage aldri rent fysisk har ligget i saksmappen (eller ble “filtrert vekk” sammen med “DOK 13″ i desember 2009).
Det umiddelbare hovedformålet med mitt innsynssøksmål er å avklare eksakt hva tingrettens konvolutt av 6.10.09 og Trafikketatens e-post av 23.11.09 inneholdt (tingrettens forsendelse er verken journalført hos tingretten eller Trafikketaten, e-posten bare hos tingretten).
Projektoren
En annen grunn til at jeg begynte å fatte mistanke til at noe var galt var at jeg hadde fått en assistent til å sette frem en projektor før rettsmøtet. Denne observerte jeg under en kort samtale kl 08:47 gjennom døren inn til til rettssalen. Jeg slapp imidlertid ikke inn for å teste denne fordi protokollføreren mente at man først slapp inn fem minutter før oppsatt tid. Når vi endelig slapp inn (kl 09:02) var dommeren allerede på plass, rettsmøtet igang men projektoren nå erstattet med et dokumentkamera – uten tilhørende projektor. Jeg regnet da med at dette skyldtes en teknisk glipp (kanskje at Trafikketaten ønsket å vise frem papirdokumenter og at mangelen på projektor ville bli rettet underveis i rettsmøtet).
Men etter å ha lest kjennelsen ønsket jeg å sjekke om Trafikketaten hadde bedt om å få bruke noe dokumentkamera og om mangelen på projektor faktisk var en “glipp”. Det første jeg gjorde mandag morgen var derfor å oppsøke tingretten og snakke med tingrettens assistent (som hadde sørget for å sette frem den første projektoren). Han fortalte at dommeren, noen minutter før rettsmøtets start (mens vi ventet på gangen), hadde tilkalt ham og (sitat – klikk her for utskrift av opptaket) “fortalt og forlangt” at den fremsatte projektoren skulle fjernes. Dommeren måtte så (i følge assistenten) selv ha sørget for å sette et dokumentkamera dit i stedet, uten at assistenten ønsket å komme med noen flere opplysninger (han ba meg ta dette direkte opp med dommeren).
Oslo tingrett (ved avdelingslederen) påsto imidlertid i brev av 14.12.2009 at projektoren ikke ble forlangt fjernet men at det var en projektor i salen under forhandlingene (og at ingen ba om å få bruke projektor i rettsmøtet). Dette skrev imidlertid avdelingslederen mens dommeren var syk uten at jeg vet om han har forsøkt å sjekke opplysningene eller hvilken av de to projektoren avdelingslederen egentlig sikter til.
Borgarting lagmannsrett siterte så i sin kjennelse avdelingslederens udokumenterte påstand, og la den direkte til grunn, selv om jeg hadde vedlagt en utskrift av samtalen med assistenten! Projektoren som sannsynligvis tilhører dokumentkameraet må i tilfelle ha vært gjemt bak dommerpulten, for jeg studerte vognen kameraet sto på svært nøye, og kommenterte dette allerede i mitt referat til tilsynsutvalget.
Selv om det er korrekt at ingen under rettsmøtet ba om å få bruke projektor (jeg så ingen grunn til å avbryte dommeren når dommeren ikke engang ville ta imot mine papirbaserte illustrasjoner og ingen tilhørere var møtt frem) så er det interessante spørsmålet ikke om det hadde være mulig å bruke projektor (dersom jeg hadde insistert) men hvorfor dommeren fjernet projektoren. Jeg hadde ikke informert ham om AT jeg aktet å bruke projektor eller HVA jeg ønsket å vise (jeg ønsket å vise denne animasjonen/fotomontasjen av konsekvensene ved Trafikketatens tolkning av § 9 i forhold til utrykningskjøretøyers fremkommelighet, jf illustrasjon fra Frognerparken i innlegget “Vegvesenet forsvarer…”).
Jeg kan per i dag bare se to mulige motiver for dommerens “sabotasje” av den fremsatte prosjektoren. Den mest nærliggende forklaringen er at han fryktet at jeg ville fokusere på det tilbakedaterte fotografiet. Til rettsmøtet hadde jeg åpent invitert en del kommunepolitikere uten at jeg regnet med at noen ville møte. Trafikketaten kjente (i motsetning til dommeren) både til min invitasjon til politikerne og at jeg aktet å bruke projektor. Trafikketaten har også snakket med dommeren den 23. 11.2009 (jf teksten i den videresendte e-posten). Trafikketatens motiv for å fremsende det ubeskjærte originalfotoet kan ha vært å vise for dommeren at tilbakedateringen av fotoet bare var en inkurie (at de ikke hadde klippet bort noen datering) og at jeg hadde invitert politikerne for å gjøre “et nummer” av noe som ikke var relevant (men mitt motiv for å invitere politikerne var bare å hindre at Trafikketaten trakk gebyrene i sitet liten – det fremgår enda klarere av dette vedlegget som jeg hadde fremsendt i en epost den 26. oktober 2009 til byråden og politikerne). En slik argumentasjon kunne åpenbart ha motivert dommeren til å hindre meg i å lage noe “sirkus” i hans rettssal. Et slikt motiv kan, når man ser bort fra fremgangsmåten og tar hensyn til hans manglende innsikt i formålet med projektor, virke legitimt.
Et annet (men svært usannsynlig) motiv er at dommeren ønsket å hindre at feilsendingen av min klage ble oppdaget. Jeg ønsket også å vise det ene brevet med illustrasjonen som jeg hadde vedlagt til min klage av 2.10.2009, noe som kunne ført til at jeg hadde forstått at dommeren ikke satt med min klage.
Men selv om fjerningen av projektoren ikke er relatert til forsvinningen av min klage så kan det være en årsakssammenheng mellom forsvinningen av klagen og sletting av e-posten. Både dommeren og tingrettens saksbehandler har slettet Trafikketatens e-post, selv om jeg har lagt et enormt press på Oslo tingrett om å utlevere denne. Det er derfor gode (og flere) grunner til å tro at den, utover den offisielle nyttelasten, kan ha inneholdt det originale fotografiet men muligens også (/eller) en kopi av min klage til tingretten. I tilfelle har dommeren bevisst valgt ikke å legge klagen i saksmappen og bevisst se bort fra klagens innhold. Dette er i tilfelle (etter mitt syn) vesentlig mer alvorlig enn bare å sabotere projektoren, som tross alt synes å ha vært gjort i god tro – å hindre en avsporing fra saken.
Oppsummering / prosessen videre
Jeg har forståelse for at mye av de ovenstående opplysningene kan virke svært usannsynlige (at jeg misforstår noe og at det finnes andre forklaringer). Det er ikke utenkelig at jeg misforstår noe. Med mindre tingretten har sendt en helt tom konvolutt til Trafikketaten den 6.10.2009 så eksisterer det åpenbart opplysninger jeg ikke sitter inne med (innholdet i konvolutten). Inntil forsendelsenes innhold er bekreftet (ved at det fremlegges en bekreftet kopi) må jeg nødvendigvis treffe slutninger på bakgrunn av ennå-ikke dokumenterte antakelser.
Jeg kan imidlertid, uten unntak, dokumentere alle ovenstående faktaopplysninger med dokumenter og/eller lyd-/videoopptak, og håper at kommunen eller tingrettens ansatte imøtegår opplysninger og antakelser de måtte være uenig i. Da kan striden begraves og både jeg og publikum bli opplyst både om det er lov å parkere utenfor oppmerket felt og på hvilket dokumentgrunnlag disse kjennelsene har kommet i stand.
Kommunens prosesskriv så langt tyder ikke på at de ønsker å uttale seg om noe som helst (utover å hevde at jeg har fått se alt eller at dette er behandlet tidligere). Det er sannsynligvis bedre for kommunen å bli dømt til utlevering av dokumenter, for deretter å hevde at de mangler evne, enn å hevde noe som helst før rettsmøtet (og dermed en grunn for meg til å føre motbevis i et rettsmøte, noe som bare gjør vondt verre).
Så langt har kommunen ikke engang opplyst om de fortsatt sitter med eller har slettet/”mistet” den originale e-posten av 23.11.2009. Denne har jeg grunn til å tro inneholdt det originale fotografiet av 10.04.2008 (eller enda verre – en kopi av min klage til tingretten av 2.10.2009). Jeg har politianmeldt dommeren på mistanke om å ha forstukket (strl § 187) det originale fotografiet av 10.04.2008. For å bevise at det subjektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt er jeg avhengig av å få denne originale e-posten utlevert (og selvfølgelig også at denne inneholdt det nevnte fotografiet, dvs at fotografiet rent faktisk er “forstukket”). (Motivet for å anmelde forholdet kommer jeg tilbake tid. Politiet på sin side har sålangt ikke engang tildelt denne anmeldelsen noe saksnummer, så jeg har ingen grunn til å tro at anmeldelsen i seg selv fører til noen aktivitet fra det offentliges side).
Hovedformålet med publiseringen av denne artikkelen (hvor jeg sammenstiller og tilgjengeliggjør en rekke opplysninger) er først og fremst å påvirke kommunen til ikke å slette e-posten (dokument 13) og helst på eget initiativ fremlegge dokumentene og opplysningene jeg ber om (helst uten at det blir noe behov for en hovedforhandling).
Konspirasjoner og organisert kriminalitet?
Kommuneadvokaten har flere ganger påstått at jeg fremsetter konspirasjonsteorier.
Jeg kan ikke se at mine påstander forutsetter noen konspirasjon. Jeg jobber etter et prinsipp hvor jeg alltid forsøker å finne den mest naturlige forklaringen på ethvert fenomen. Uttrykt på en annen måte (Hanlon’s razor):
“Never attribute to malice that which is adequately explained by stupidity”
Konspirasjon forutsetter normalt både en vilje og evne til å samarbeide. Jeg finner ingen holdepunkter for noen av delene. Det totale kaoset som synes å herske både i domstolene og i kommunen i forhold til hvordan de håndterer saksdokumenter utelukker nærmest enhver form for organisert samarbeid. Den mest nærliggende forklaringen på det som har skjedd er at de begge på hver sin side har gjort noen mindre feil (Trafikketaten ved å tilbakedatere et fotografi og domstolen ved å miste mitt prosesskriv) og dermed mer eller mindre tilfeldig har fått en samtidig interesse i at saken behandles enda mer overfladisk enn den i seg selv fortjener. De har nok bare forsøkt å rette “åpenbart” ubetydelige formelle feil på en “rasjonell måte”. At begge parter mer eller mindre åpent innrømmer ikke å bry seg om arkivlova tyder heller ikke på at dette dreier seg om organisert kriminalitet. Hadde den underliggende saken handlet om noe annet enn parkeringsgebyr hadde jeg vært fristet til å kalle det “uorganisert krminalitet”.
Sven Marti, Dokument 13 AS
